ANMELDELSE: Closer To Heaven, Above The Stag Theatre i London ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Closer to Heaven, en musikal av Jonathan Harvey og Pet Shop Boys som nå spilles på Above The Stag.

Closer To Heaven

Above The Stag

10. juli 2019

4 stjerner

Bestill billetter nå Dette teatret, som nå går gjennom hele Jonathan Harveys katalog av sceneverker, har kommet til en nyoppsetning av hans nesten 20 år gamle musikalsamarbeid med Pet Shop Boys. Handlingen kretser rundt en dysfunksjonell gjenforening mellom far og datter i hovedstadens glamorøse, men rufsete klubbmiljø.  I en slående iscenesettelse – enkel, men samtidig storslått – av David Shields, og lyssatt (og lyset er ALT her) av geniet Jack Weir, får vi se Steven Dexters smidige produksjon. Sammen med Ashley Luke Lloyds karakteristiske koreografi, ser vi et galleri av nattelivets skikkelser som glir ut og inn av hverandres historier i scener preget av nesten vedvarende mørke, avbrutt av fantastiske neonfarger og Ben Waldens utvalgte videoanimasjoner.   Det er en fest for øynene, og med Pet Shop Boys' interessant eklektiske lydspor som dunker eller klimprer gjennom de filmatiske scenene, er det som regel en fryd for ørene også.  Selv om forsøkene på å skrive resitativer ofte er litt nølende, er de frittstående sangene utmerkede.  Jeg hadde for eksempel ikke hørt 'For All Of Us' siden jeg så originaloppsetningen på The Arts Theatre, og to tiår senere føles den fortsatt like frisk.

Noe mer usikker er Harveys manus, som bruker tid på å finne formen gjennom de litt dvelende og eksposisjonstunge scenene i første akt. Det tar seg heldigvis opp mot klimakset i akten, når faren som er på gale veier igjen kaster seg ut i dophelvete – og ender nærmere fortapelsen enn noe annet sted.  Denne skjebnetunge dialogen er imidlertid ikke det stykket egentlig handler om.  Tar du deg tid til å lese den lange artikkelen i programmet, der 'guttene' diskuterer tilnærmingen sin til stykket og hvordan de jobbet med Harvey, skjønner man at intensjonen heller var å utforske en stemning eller atmosfære.  Litt som et popalbum, kanskje.  Bare satt opp på en scene.  Gitt at live-showene deres det siste tiåret har vært sterkt påvirket av film, scene og arkitektonisk design, gir dette mening.  Når man ser på forestillingen med kritiske øyne, er det nok best å ha dette i bakhodet.

Sentralt i det hele står skikkelsen Billie Trix, her gestaltet med en uvanlig slående og dyster tyngde av Adele Anderson fra Fascinating Aida.  Hun er en slags blanding av Marschallin fra 'Der Rosenkavalier' og konferansieren fra Neil Tennant og Chris Lowes egen mest lovpriste musikal, 'Cabaret'. Hun elsker å sjefe med folk og kommentere kjærlighetens mange gleder og pinsler, mens hun holder seg aktuell med så mange elskere og intriger som mulig.  Som resten av manuset er Trix på sitt sterkeste i andre akt: 'Friendly Fire' er en vakkert intelligent kommentar til generasjonen og holdningene hun representerer, og Anderson vet nøyaktig hvordan hun skal formidle dette.  Det er interessant å se hvordan hun finner stadig mer humor i rollen etter hvert som tonen blir mørkere, noe som letter på skyggene hun tar oss med inn i.

Like beundringsverdig er det andre elementet som leder oss gjennom dette morasset av umoral og usikkerhet: 'Straight' Dave, her spilt av den sjarmerende nykommeren Blake Patrick Anderson. Han har nettopp ankommet storbyen fra den adskillig mindre liberale og dekadente irske republikken, og store deler av forestillingen blir sett gjennom hans uerfarne og tillitsfulle øyne.  Anderson gjør en flott jobb, og hans reise gjennom forestillingen er det nærmeste vi kommer en fullført karakterutvikling i manuset.

Like bak kommer hans tidvis utkårede, Shell Christian, spilt av en kontant og viljesterk Maddy Banks.  Hun må kjempe seg gjennom en rekke mislykkede forhold til menn, inkludert faren sin – Christopher Howells Vic Christian – og go-go-danseren og popstjerne-aspiranten Dave.  Men disse forholdene forliser på grunn av både rusmisbruk og komplikasjonene som følger med biseksualitet.  For ikke bare må Dave avverge tilnærmelser fra kjærestens far (håper dere henger med her), men han ender opp med den lokale dopdealeren Mile End Lee. Sistnevnte spilles av den severdige MTA-uteksaminerte Mikulas Urbanek, som på sin side har egne demoner å kjempe mot.

Og problemene stopper ikke der.  En ytterligere komplikasjon i denne allerede tettpakkede fortellingen er den rovdyraktige musikkprodusenten og gjennomførte sleipingen Bob Saunders, som lover å gjøre Dave til popstjerne. Dette er nok en saftig karaktertolkning fra den elegante og vittige Ian Hallard, som ser ut til å bære de tunge narrative detaljene han må introdusere sent i spillet med største selvfølgelighet.  Han har selvfølgelig også sine egne spenninger å stri med, mesterlig skapt av Aidan Harkins i rollen som den trofaste følgesvennen Flynn.  Det fargerike bildet kompletteres av en kvartett med dansere og statister: den superatletiske Rhys Harding, Matthew Ives, og de travle jentene Billie Hardy og Hollie Smith-Nelson.

Jeg skal ikke late som om handlingen var spesielt oversiktlig første gang jeg så stykket, men det traff meg nok til at jeg gledet meg til å se det igjen.  Ved andre gjennomsyn er de kompliserte relasjonene mye mer forståelige.  Men i dagens verden kan man selvsagt ikke forvente at publikum skal komme tilbake to ganger bare for å nøste opp i en overfylt fortelling.  Når – endelig! – alle disse elementene er møysommelig satt sammen og forklart på scenen, roer Harvey det ned for å utforske de mer meningsfulle og fengslende interaksjonene.  Men siden premieren, og til tross for et par betydelige nyoppsetninger i mellomtiden, forblir dette en vrien forestilling hvor de grunnleggende problemene fortsatt består.

Dette bør imidlertid ikke avskrekke fans av låtskriverduoen, som har levert en rekke fantastiske sanger, her fremført med hjerte og sjel av et talentfullt og dedikert ensemble.  Første akt svinner kanskje litt hen, men belønningen i andre akt er absolutt verdt tålmodigheten.  God fornøyelse!

BESTILL BILLETTER TIL CLOSER TO HEAVEN HER

Foto: PGB Studios