ANMELDELSE: Coriolanus, Donmar Warehouse ✭✭✭

Coriolanus ved Donmar Warehouse Coriolanus Donmar Warehouse 1. januar 2014

På Hix Soho, etter en skråsikker anbefaling fra Finbar – den aspirerende kunstneren og skulptøren med kunstfaglig utdanning og en imponerende evne til å steppdanse mens han serverer – delte datteren min og jeg en «Sussex Pond Pudding». Det er en av disse overdådige, utrolig søte og syndig gode britiske dampkokte puddingene, helt perfekt for en regnfull og kald vinterkveld, spesielt når den drukner i fløte – og med en overraskende bergamott i midten. Å nyte denne perfekte desserten førte til et ørlite tidspress for å nå Donmar, hvor Josie Rourkes oppsetning av Coriolanus spilles nå.

Vi burde egentlig ikke ha brydd oss.

Ganske likt bergamotten i puddingen, er Tom Hiddleston midtpunktet i denne produksjonen. Men der stopper også likheten med desserten.

Hiddleston har vært eksemplarisk i tidligere Donmar-oppsetninger – en perfekt Cassio i Othello og en mesterlig, detaljert og definerende Dr. Lvov i Ivanov – og han er uten tvil den beste skuespilleren på scenen her. Men dessverre kveler Rourkes regimessige «visjon» hvert eneste aspekt av Shakespeares stykke.

Uansett hva man måtte mene om Michael Grandages eller Nicholas Hytners Shakespeare-tolkninger, så forteller de nesten alltid historien med klarhet. De kan kanskje mangle piff eller nyskapende visjoner, men de lar publikum forstå fortellingen, hvorfor ting skjer og hvordan. Den eneste delen av Rourkes Coriolanus som er virkelig tragisk, er hennes eget bidrag: mangelen på forståelse, fraværet av tydelighet og den manglende evnen til å formidle historien.

Mens første akt subber av gårde, er det absolutt ingen følelse av at noen på scenen aner hva de gjør eller hvorfor. Uttrykksløse ansikter som stirrer ut mot publikum, en kontraintuitiv sceneløsning som raserer intimiteten i de nære øyeblikkene, skrikingen, den påtvungne humoren og den nesten latterlige behandlingen av språket: Dette er så sørgelig som en profesjonell Shakespeare-oppsetning kan bli.

Deborah Findlay er en strålende skuespiller, men hennes Volumnia er fullstendig uforståelig. Som en slags nifs opptrekkbar dukke raver hun rundt og overspiller så det holder, uten at vi noen gang får et glimt av det maktspillet som burde utspilt seg mellom henne og Hiddlestons Coriolanus. Birgitte Hjort Sørensen, som spiller Coriolanus' kone Virgilia, virker å tro at hun er med i et helt annet stykke enn de andre; hennes væremåte er fullstendig i utakt. Hun burde holdt seg til Borgen. Mark Gatiss er nedtonet som Menenius (takk og lov), men ingenting stemmer helt med karakterens personlighet eller hensikt.

I kategorien for de helt kriseaktige finner vi Elliot Levey som Brutus (en overartikulert type som er mer opptatt av seg selv og lyden av egen stemme enn av å være del av et ensemble), Rochenda Sandall som «First Citizen» (ærlig talt, slutt med den nasale skrikingen), Helen Schlesinger som Sicinia (glem kjønnsskiftet på karakteren, bare spill rollen!) og Mark Stanley som «Second Citizen» (landsbyidioten). Peter de Jersey er ikke direkte dårlig som Cominius, men han er heller ikke god.

Hadley Fraser slipper så vidt unna som Aufidius (for et skjegg!), men slåsskampene ser mer ut som ballett enn livsfarlig nærkamp, og det mangler en følelse av det dødelige fiendskapet som skal eksistere mellom Aufidius og Coriolanus.

Hiddleston ser utvilsomt riktig ut i rollen, og idet han gjør sin første entré, er den elektriske spenningen han skaper nesten til å ta og føle på. Han leverer enkelte taler ekstremt godt og er hundre prosent dedikert til å få Rourkes visjon til å fungere.

Problemet er at denne visjonen ikke kan lykkes, fordi det i sannhet ikke finnes noen visjon. Valgene hennes er gjennomgående svake. Hun gjør et stort poeng ut av en scene hvor Hiddleston dusjer i smerte, bar overkropp, for å vise publikum sin veltrente kropp og krigsarene han nettopp har fått i kampen mot Aufidius. Det er et av disse «se filmstjernen kaste klærne»-øyeblikkene som i utgangspunktet er pinlige, men som Hiddleston får til å fungere gjennom total overbevisning. Likevel gjør det karakterens påfølgende nektelse av å vise arrene sine til plebeierne – som trygler om å se dem – enda mer mystisk. Ved å legge til dusjscenen skaper Rourke et problem som ikke finnes i teksten, og tåkelegger de faktiske temaene i stykket.

Uten tvil kunne Hiddleston vært en fabelaktig Coriolanus under en god regissør – men ikke med Rourke. Vi burde ha blitt værende med dessertpuddingen.