ANMELDELSE: Dear England, National Theatre London ✭✭✭

Paul T Davies anmelder James Grahams stykke Dear England, som nå spilles på National Theatre.

Joseph Fiennes (Gareth Southgate) og Dear England-ensemblet. Foto: Marc Brenner Dear England.

National Theatre

20. juni 2023

3 Stjerner

Bestill billetter

Full åpenhet – jeg er walisisk og har null interesse for fotball. Så, ville et stykke om Gareth Southgate og hans lavmælte gjenreising av det engelske landslaget fenge meg? Vel, ja, for det er fantastisk iscenesatt med mange nydelige øyeblikk fra «the beautiful game», og Rupert Goolds elektriske regi fyller den enorme Olivier-salen med energi. Es Devlin har nok en gang levert en triumf av et design; en neonbelyst oval form som henspiller på de store stadionene og projiserer informasjon for de som ikke er kjent med kamper og resultater, alt med en sømløs flyt fra garderoben. Best av alt er det fysiske – fremragende bevegelsesarbeid av Ellen Kane og Hannes Langolf vekker kampene til testosteronfylt liv. Men James Grahams stykke handler ikke bare om fotball, det handler om nasjonens tilstand, og her løsner koblingen mellom sport og politikk litt. Alt i alt mangler stykket den helt store dybden.

Will Close, Ebenezer Gyau og Kel Matsena. Foto: Marc Brenner

I sentrum for det hele står Joseph Fiennes’ forbløffende forvandling til Gareth Southgate. Han fanger mannens fakter og overbevisninger perfekt; om ikke annet forlater man salen med enorm respekt for ham. Han hjemsøkes av straffesparket han bommet på under EM i 96 og kjemper for å gå ut av skyggen av det, oppmuntret av lagpsykolog Pippa Grange (en stødig prestasjon av Gina McKee). Likevel skraper det bare i overflaten, og vi får aldri helt følelsen av traumet hans. Faktisk har stykket en tendens til å dvele for mye ved mental coaching og at spillerne oppfordres til å skrive dagbok.

Joseph Fiennes som Gareth Southgate. Foto: Marc Brenner Will Close stjeler showet som Harry Kane (hvis stemme selv jeg kjenner igjen fra parodiene i Dead Ringers). Han er hylende morsom i alle aspekter, og viser først mannens sårbarhet i andre akt. Det er nettopp i andre akt at stykket virkelig begynner å bli interessant når det tar for seg rasisme og den forferdelige oppførselen til enkelte såkalte fans. Karikaturene av skiftende statsministre gir det derimot et preg av satiriske Spitting Image, og jeg er usikker på om nasjonens skjebne er så tett knyttet til landslaget som det antydes, selv om Southgate ble utnevnt samme år som Brexit-avstemningen. Det er også påfallende at hver eneste utlending i stykket er en stereotypi.

Will Close som unge Gareth Southgate. Foto: Marc Brenner Stykket går langt inn i ekstraomgangene og kunne hatt godt av en stødig saks, og det mangler den politiske brodden fra Grahams tidligere verk som Labour of Love og Ink. Spørsmålet om hva det faktisk vil si å være engelsk, blir aldri helt besvart. Stykket fungerer best når Graham koser seg i skrivingen – vitsene treffer og det er genuin spenning i straffesparkkonkurransene! Det er en fornøyelig og nydelig iscenesatt kveld, og hvis det klarer å bringe et enda bredere publikum til teateret, har det gjort jobben sin godt.

Spilles frem til 11. august 2023 på National Theatre