ANMELDELSE: Di and Viv and Rose, Vaudeville Theatre ✭✭✭✭

Foto: Johan Persson Di og Viv og Rose

Vaudeville Theatre

26. januar 2015

4 stjerner

I første akt kjøper den overstrømmende Rose tre store gule boller for nesten ingenting. Hun tar dem med tilbake til huset hun deler med studievennene sine, Di og Viv, og pakker dem stolt ut. Det er først da, idet hun setter dem på benken, at hun innser at de er defekte – de klarer ikke å stå flatt på underlaget. De vakler rundt, tomme. Men den smarte Viv fester Blu-Tack under hver base for å stabilisere dem, og den tøffe Di fyller hver av dem med cider. Med hjelp fra de tre vennene blir disse udugelige, tomme karene gjort nyttige. Senere, i andre akt, flere år etter at trioen har sluttet å bo sammen, blir de tullete, gyngende bollene et gripende symbol på den fjerne tiden da de tre vennene bodde sammen og livet var enklere.

I realiteten representerer selvfølgelig de gule bollene kvinnene selv. Når vi først møter de tre, er ingen av dem helt i vater; de fungerer ikke optimalt som mennesker, og er nesten – om ikke helt – tomme. Men med hjelp fra de to andre blir hver av dem sterkere, stødigere og mer robuste. De ser feilene sine i hvitøyet, ser dem bli rettet opp av vennene sine og går videre – produktive og for det meste håpefulle, med rike, om enn uventede eller kaotiske, liv.

Di og Viv og Rose er et stykke skrevet av en kvinne (Amelia Bullimore), regissert (dyktig og med stor iver) av en kvinne (Anna Mackmin), koreografert av en kvinne (Scarlett Mackmin), og med tre kvinner i hovedrollene (Samantha Spiro, Tamsin Outhwaite og Jenna Russell). Det spilles nå på Vaudeville Theatre. Tilstedeværelsen av så mange kvinnelige kreative i én West End-produksjon er grunn nok til feiring i seg selv, men Di og Viv og Rose fortjener anerkjennelse på flere måter. Bullimore observerer karakterene sine skarpt, og som enhver god dramatiker som tar for seg det hjemlige og personlige, skreller hun av lagene hos venninnetrioen bit for bit – ikke nødvendigvis lineært – og blotter den rå kjernen i hver enkelt. Dette er ikke et stykke for kvinner, men det er et stykke om kvinner. Men mer enn det, er det et stykke om vennskap; langvarig, utholdende vennskap.

Det er morsomt, til tider nesten fjollete, fullt av hjertevarme og sydd sammen med tråder av hjertesorg, tragedie og den typen konfronterende krangler som bare ekte venner kan ha. Bullimores dialog er kvikk og skarp; verdener og klasser kolliderer i den krigssonen høyere utdanning kan være når ulikheter avdukes, debatteres og aksepteres. Hver av de tre oppleves som frisk, tydelig definert og svært ekte. Følelsen av et vennskap som utvikler seg over flere tiår, reflekteres i glitrende detaljer.

Det er lite sannsynlig at det vil komme en bedre produksjon av dette stykket; de tre stjernene er perfekt besatt, og hver av dem får karakteren sin til å løfte seg på en måte som overgår selve teksten.

Russell er selve nøkkelen i trioen som den sprudlende, mannegale, livsglade og tidvis irriterende Rose. Hun portretterer perfekt de urokkelige sidene ved Rose som ligger til grunn for denne matglade, nysgjerrige og promiskuøse studenten som prøver å flykte fra familien sin. Det er umulig å ikke se henne som den klassiske overklasse-venninnen; lojal og dumdristig ærlig. Til tross for sine feil er hun uimotståelig. Russell utstråler glede – det vil ta lang tid før jeg glemmer bildet av henne liggende på ryggen på en sofa mens hun kjøler ned sitt overopphetede underliv med en gulvvifte.

Outhwaite er i storform som den arketypiske sportslige lesbiske kvinnen, hvis mor sender kaker og omsorgspakker uten å vite at datteren er homofil. Hun er direkte og sindig, og når verden hennes raser sammen, er smerten tydelig, rå og sensitivt formidlet. Gravtalen hennes i andre akt er spesielt god, kveldens høydepunkt. Ufattelig trist, men ikke sentimental; Outhwaite viser oss her på en klok og overbevisende måte hva det vil si å ha mistet en livslang venn.

Spiro er syrlig, kantete, intellektuell og reservert; den ambisiøse, desperat ensomme sjelen som finner trøst og tilflukt hos sine usannsynlige bofeller. Håret og antrekkene hennes er fantastiske (godt jobbet av Paul Wills), og hun fyller den vanskeligste karakteren av de tre med innsikt og forståelse. Sluttscenen hennes med Outhwaite er virkelig kraftfull.

To, kanskje tre ganger, snur stykkets tone seg på en femøring, men det føles aldri feil, og både forfatter og skuespillere utnytter hvert vendepunkt fullt ut. Disse tre begavede skuespillerne håndterer de tunge temaene i andre akt med letthet. Første akt fokuserer mer på muligheter – andre akt handler om konsekvenser og forfall.

Første akt er bevisst lagt opp til å være morsomst, og lykkes i stor grad med det. Andre akt er tydelig mørkere, men fortsatt humoristisk – men den er også konfronterende. Og rystende. Det er mye usammenhengende tragedie, spesielt i andre akt, og noe av det som skjer der, virker uforenlig med de ulike perspektivene og trekkene som ble så nøye bygget opp i første akt. Men livet er jo ofte inkonsekvent og urettferdig, og Bullimores stykke og karakterer reflekterer denne sannheten.

Det er en ekstraordinær sekvens i andre akt der Spiro ler ukontrollert i lang tid. Til slutt får hun Outhwaite til å le også – fordi karakterene er så godt etablerte, blir den pustberøvende, uimotståelige og absurde latteren smittsom og forståelig. I mindre dyktige hender kunne denne scenen ha falt flatt og vært nesten uutholdelig å se på. Men skuespillerne har lykkes så godt i å få oss til å forstå disse tre vilt forskjellige, men sammenvevde livene, at det hele runger med ekthet. Få mennesker har unngått å havne i en slik situasjon; enda færre kunne ha gjennomført det Spiro presterer her.

Scenografien til Paul Wills er på sitt beste når den skildrer huset trioen delte; scenene fra New York og togstasjonen er mindre vellykkede. Og noe av intimiteten har gått tapt i overgangen fra Hampstead Theatre, der en tidligere versjon av stykket hadde stor suksess i 2013.

Det er en sjelden glede å se tre skuespillerinner jobbe så vakkert sammen, og deres menneskelighet og humor sørger for at oppmerksomheten aldri svikter og at smilene (enten de er frydefulle eller dystre) aldri er langt unna. Å bruke skuespillere som er tydelig eldre enn karakterene i første akt virker rart først, men avgjørelsen er riktig – og det er interessant å se effekten dette har på stykket underveis. På en eller annen måte er bildet av karakterene slik de var "den gangen" alltid til stede, selv i nåtids-scenene, og vi blir stadig minnet på at vårt nåværende selv er et produkt av fortiden vår. Vi er det vi vil bli.

Og våre sanne venner vil alltid være med oss. Uansett hva.

BESTILL BILLETTER NÅ TIL DI OG VIV OG ROSE