ANMELDELSE: Duncton Wood, Union Theatre ✭✭✭✭

Duncton Wood. Foto: Darren Bell Duncton Wood

Union Theatre

30. mai 2015

4 stjerner

Da nyheten først kom om at det skulle lages en musikalversjon av Duncton Wood, ble jeg fylt av en viss skepsis. William Horwoods fantastiske og forunderlige bok fra 1980 om livene, kjærligheten og kampene til ulike muldvarper som lever i tunneler, var høyt elsket. Fortellingen om hvordan deres eldgamle tradisjoner og religionsutøvelse ved 'The Stone' blir ødelagt av den tyranniske lederen Mandrake, er medrivende. Men det handler tross alt om muldvarper. Muldvarper som snakker, slåss, tilber, helbreder og parer seg. Det er en kompleks historie om tro, kjærlighet og makt, som krever at leseren bruker fantasien for å ta de mest utrolige elementene på alvor.

Hvordan i alle dager skulle dette settes opp på en scene? Som i Cats? Med trådsid lycra, pelsdetaljer og store parykker? Eller som i Løvenes Konge, med mennesker som delvise dukkespillere? Eller ville det bli fullstendige, plysjete dyrekostymer? Hvordan kunne man fremstille nakne muldvarper på en overbevisende måte (i bøkene bruker de ikke klær, i motsetning til karakterene i Det suser i sivet) uten at det hele endte i latterkrampe fra salen?

Svaret ligger, som det så ofte gjør, i evnen til å tenke utenfor boksen – i inspirert og oppfinnsom regi. Union-lokalet har blitt forvandlet til et mørkt og illevarslende sted, der glimt av grønt og følelsen av en skog er nydelig fremkalt gjennom enkle tekstiler. Lyssittingen er eksepsjonell og skaper både et totalt mørke og en mer subtil dysterhet. Helt fra start etableres en tydelig følelse av noe fremmed, og etter hvert som handlingen skrider frem, trekker spillestilen veksler på druidiske og hedenske ritualer.

Det gjøres ingen forsøk på å skjule skuespillernes menneskelighet. I stedet skapes følelsen av muldvarp-karakterene gjennom fantasifull koreografi, stiliserte bevegelser og spesifikke, sanselige trekk – som når to muldvarper snuser på hverandre i romantisk eller undersøkende hensikt. Det er helt overbevisende. De varierte kostymene bidrar til helhetsinntrykket. Publikum blir raskt transportert til det farlige og ukjente territoriet i Duncton Wood, og ikke én gang i løpet av kvelden jeg var der, lo publikum av feil grunner. Spenningen er til å ta og føle på, og stillheten senker seg over salen mens denne forunderlige fortellingen utspiller seg.

Dette er Michael Strassens detaljrike og nydelig iscenesatte urpremiere på Duncton Wood (musikk og sangtekster av Mark Carroll, manus av James Peries, basert på Horwoods bok). Strassen har fått førsteklasses støtte fra hele sitt kreative team: Josh Sood som musikalsk leder, Jean Gray som scenograf, Tim Deiling som lysdesigner, orkestrering av Michael England og vokalarrangementer av David Steadman. Alle leverer et eksemplarisk arbeid her.

Carrolls musikk og tekster er kraftfulle og føles som en essensiell del av opplevelsen. Dette er ikke en historie hvor man bare har klistret på litt musikk; musikken er integrert og underbygger karakterene og handlingen. Her finnes vakre ballader og slagkraftige hymner som synges med enorm energi av hele ensemblet. Partituret er både pastoralt og hypnotisk, på samme tid mildt og overraskende. Sammen med de jordnære tekstene blir resultatet både rustikt og eterisk. Sood har ledet det hele med kyndig hånd, slik at både harmonier og melodier får skinne, støttet av et meget dyktig band.

Castingen på 16 skuespillere er eksepsjonell, og med kun ett lite forbehold, portretteres muldvarpene i Duncton Wood på en superb og overbevisende måte. Her er det flere prestasjoner som skiller seg ut.

Oli Reynolds (Cairn) og James Sinclair (Stonecrop) er strålende som muldvarp-brødrene som krangler som søsken flest, men som er iherdig lojale mot hverandre. Følelsen av brorskap er bemerkelsesverdig. Reynolds' Cairn er kanskje den karakteren som fungerer aller best, og hans milde romanse med Amelia-Rose Morgans Rebecca er skildret med stor følsomhet. Deres søte duetter, «I Wonder» og «Moonshine», er treffsikre og vakkert sunget, noe som gjør tragedien som rammer dem enda sterkere.

Morgans Rebecca er en kompleks karakter: datter av en tyrann, tradisjonsbunden, men åpen for kjærlighet, og brutalt behandlet av sin far. Morgan vever disse egenskapene sammen til en helhetlig figur. På samme måte presenterer Josh Little karakteren Bracken – på mange måter stykkets helt – med en rå og ren nerve. Littles prestasjon er dedikert og fysisk, men han tør også å vise Brackens usikkerhet og moralske kvaler. Little har en klar og fyldig stemme, og selv om han ligger litt høyt for enkelte av de dypere partiene, er han en fryd å se og høre på. Solonummeret «Too Much Time» er et virkelig høydepunkt.

Trevor Jones gjør en glimrende innsats i dobbeltrollen som Hulver og Boswell. Han er utrolig flink til å skille karakterene; som Boswell er han nesten ugjenkjennelig, selv uten sminke eller effekter. Han spiller rett og slett svært godt – og han har en silkemyk baryton og upåklagelig diksjon. Anthony Cables truende Mandrake er overbevisende, også han med en utmerket stemme.

Den varme og moderslige helbrederen Rose spilles med finesse og perfekt understatement av Anna Stolli. På en lavmælt måte får hun de magiske elementene i plottet til å fremstå troverdige (der de fort kunne ha blitt parodiske). Stolli har en fortryllende stemme og står for kveldens mest rørerende øyeblikk.

Det leveres solid arbeid av Robert Dalton (Burhead), Rachel Flynn (Caron) og Sinead O’Callaghan (Rue). Blant det svært talentfulle ensemblet må også Nadia Eide, Myles Hart og Hugo Joss Catton trekkes frem.

Stykkets virkelige skurk er ikke nødvendigvis den onde Mandrake. Den tittelen går heller til Rune, den sleipe og utspekulerte manipulatoren som kun tenker på egen makt. Thomas Thoroe er slående som Rune og treffer den machiavelliske personligheten perfekt. Han mestrer de vokale kravene uten problemer, og hans varme stemme klinger flott i rommet. Likevel blir dialogen hans tidvis litt for affektert («camp») til å være så urovekkende som den burde være.

Mitt eneste forbehold ligger i hvordan teksten håndterer de underliggende temaene. Det kunne med fordel ha vært en tydeligere redegjørelse for de ulike muldvarpstammene, 'The Stone'-religionen og Mandrakes vei til makten. Konseptene er såpass fremmede at selv de som kjenner boken kan trenge litt drahjelp. Når det er sagt: hvis man konsentrerer seg og følger med på sangtekster og dialog, faller verdenen Strassen har skapt sakte men sikkert på plass.

Dette er et komplekst, intrikat og gjennomført verk. Strassen har samlet et fabelaktig ensemble, og med et strålende kreativt team og begrensede ressurser har han skapt en fullstendig troverdig, magisk og litt skremmende verden. Hans Duncton Wood er vakker, lysende og forførende.

Dette er en av de beste produksjonene av en ny musikal Union Theatre har sett på mange år.

Duncton Wood spilles på Union Theatre frem til 20. juni 2015