ANMELDELSE: Europe, Donmar Warehouse ✭

Julian Eaves anmelder David Greigs skuespill Europe som nå spilles ved Donmar Warehouse i London.

Theo Barlem Biggs (Horse) og Billy Howle (Berlin) i Europe. Foto: Marc Brenner Europe

Donmar Warehouse

28. juni 2019

1 stjerne

Bestill billetter

Jeg aner ikke hvem som trodde det var en god idé å sette opp igjen dette 25 år gamle stykket av David Greig. For en tid siden beundret vi hans briljante 'The Events'. Hvem vil vel da bli påminnet om langt svakere skrifter?

Tilsynelatende handler dette om livet på en grensestasjon et eller annet sted på kontinentet etter den kalde krigen. Men i realiteten er det mindre et skuespill og mer en samling skriveøvelser, der hver scene tar oss inn i en ny 'innflytelsessfære': vi får scener 'inspirert' av Brecht, John Osborne, Tsjekhov, Pinter – du nevner dem, de dukker opp. Det er godt mulig dette er helt utilsiktet fra forfatterens side, en mann jeg inntil nå har hatt den største respekt for. Likevel er det lite man kan gjøre for å skape sammenheng mellom det som skjer eller sies i én del av forestillingen og en annen.

For å forsøke å overvinne dette problemet, forblir språket traust og enkelt. De tynt tegnede 'karakterene' støtter seg på klisjeer og formelpreget dialog for å komme seg gjennom sider med tekst som nesten bare 'forteller' og sjelden 'viser'. Michael Longhurst, den nye kunstneriske lederen her, har fått jobben med å prøve å gi mening til all denne overfladiske praten, men det er en evig motbakke. Man merker konstant innsatsen fra det kreative teamet for å puste teaterliv inn i stykket, og man merker like tydelig manusets besluttsomme nektelse på å la seg behandle. Det er heller ikke et kort verk: det er pause, og det hele drar ut i langdrag.

Faye Marsay (Adele) og Natalia Tena (Katia) i Europe. Foto: Marc Brenner

Scenografen, Chloe Lamford, virker like fortapt når det gjelder hva hun skal gjøre ut av det hele. Vi får en slags boks-aktig replika av en stasjonsplass nede – grundig realistisk – og over den, et helt annet panorama prydet med en miniatyrlandsby, noe som minner om mini-Stonehenge fra 'This Is Spinal Tap'. Hvorfor? Noen vogner rulles ut og inn, noe som gir en uventet og velkommen bevegelse til denne statiske affæren: om bare hele konseptet hadde vært tenkt slik. Tom Visser lyssetter og har fått en praktfull rigg å jobbe med, og om man bare så på dette uten å forstå et ord engelsk, ville man nok hatt langt mer utbytte av stykket. Lyddesignet til Ian Dickinson for Autograph forsterker bare stykkets nostalgiske likhet med andre togstasjonsdramaer fra fortiden. Det føles som om Arthur Ridleys 'The Ghost Train' har blitt kjørt gjennom kjøttkverna til Samuel Beckett, for så å bli tråkket på gjentatte ganger av Sarah Kane. Simon Slater har komponert et filmaktig lydspor; hvorfor forblir uklart for meg, for når han lar ensemblet synge – ved et par anledninger – gjør de det på et dundrende Hans Eisler-aktig agit-prop-vis som selvfølgelig ikke har noe med fortsettelsen å gjøre.

Ensemblet i Europe ved Donmar Warehouse. Foto: Marc Brenner

Til stykkets forsvar skal det sies at noen faktisk liker det. Kanskje det skyldes skuespillernes innsats? Jeg griper etter halmstrå her. Billy Howle, som vi alle kjenner som den kokainbrukende slagpasienten i 'MotherFatherSon', minner meg stadig på hvor godt manuset til den TV-serien var sammenlignet med det han må si her. Han kalles 'Berlin', som muligens er en referanse til 'Paris' i Hilton-familien. Ron Cook spiller stasjonsmesteren med det 1700-talls-klingende navnet Fret, og ser ut som han hører hjemme i en barne-TV-serie. Faye Marsays 'Adele' befinner seg i et helt annet, Caryl Churchill-aktig univers. Hun er gift med Berlin, men stikker av med Natalia Tenas Katia. (Spoiler? Ærlig talt, om du ikke ser den komme en time i forveien, bør du gå mer på teater.)

Jeg vil imidlertid si et par ord til forsvar for Natalia Tena: Hun er den eneste som klarer å navigere utenom de mange stilistiske og strukturelle fallgruvene i manuset. Kun hun virket troverdig fra start til slutt, selv om rollen hennes – som alle de andre – til slutt gjorde det klart at den ikke hadde noe mål. Det var ikke hennes feil. De andre skuespillerne tar valg for å håndtere det de har fått servert, og alle forsvinner før eller siden ned i det innholdsløse dypet som er dette stykket. Kevork Malikyan som Sava utstråler en viss tyngde, men de banale replikkene han må levere undergraver autoriteten hans. Trioen som plager Berlin klarer seg ikke bedre: Theo Barklem-Biggs som Horse, Stephen Wright som Billy og Shane Zazas Morocco. For det første, hvor kommer disse navnene fra? Og hvor skal de føre oss? Akkurat som den nedlagte stasjonen virker de unyttige og retningsløse.

Kevork Malikyan (Sava) og Ron Cook (Fret) i Europe. Foto: Marc Brenner

Jeg må erklære en viss egeninteresse her. I den aktuelle perioden, mellom 1988 og 1993, bodde og jobbet jeg i Berlin. Der opplevde jeg på nært hold omveltningene ved Comecons, Warszawapaktens og Sovjetunionens fall. Berlin ble raskt knutepunktet for alle disse endringene – jeg visste det fra første dag jeg så ut av vinduet og så en Mercedes-Benz med kyrilliske nummerskilt parkert over gata. Mine venner og bekjente kom fra alle hjørner av den døende kommunistverdenen, fra Laibach i vest til Vladivostok i øst, og jeg forsikrer dere – hver eneste en av dem hadde mer på hjertet enn de samlede anstrengelsene til alle talerørene i dette uheldige stykket.

BESTILL BILLETTER TIL EUROPE