ANMELDELSE: Everyman, National Theatre ✭✭

Everyman

Olivier Theatre

29. april 2015

2 stjerner

Renholderen, sliten og preget, ser rett på publikum og spør hvordan dagen har vært. Nyter vi vår Prosecco? (Velfortjent humring, med tanke på at det er premierekveld). Hun advarer om at hun kommer til å rydde opp kondomer før kvelden er omme, men lover at det ikke skal være det verste hun må vaske bort.

En mann i en stilig blå dress, men uten sko, faller fra himmelen og forsvinner ned i et halvsirkelformet sort hull. En støyende mobb ankommer og etterligner moro, vennskap og vanvidd i en stilisert forestilling. Mannen som falt dukker opp og blir hyllet. Han fyller 40. «Happy Fucking Birthday» blir raskt det støyende refrenget. Poser med kokain hentes frem, rives åpne, og det hvite pulveret sprayes over bordplater. Alle tar for seg, om og om igjen, og i kjølvannet av snortingen følger bølge på bølge av munterhet, bravur, libido og vold.

Renholderen kommer tilbake. Festdeltakerne drar sin vei og etterlater mannen i blått – mannen som falt – fastspent til en benk med politisperrebånd rundt seg. Han våkner og kaster opp i hennes strategisk plasserte bøtte. Det viser seg at renholderen er Gud, og hun er ikke nådig. Hun tilkaller Døden. Han viser seg å være en lakonisk irsk realist.

Dette er Everyman, Rufus Norris’ første produksjon som kunstnerisk leder ved National Theatre. Denne versjonen av det klassiske moralspillet fra middelalderen er skrevet av Carol Ann Duffy, og omtales i programmet som et stykke «for antropocen-alderen».

Forsker Kristen Shepherd-Bush, fra fakultetet for engelsk ved University of Oxford, uttaler:

«Hennes moderne gjenfortelling bringer de opprinnelige temaene om mangel på tro og gode gjerninger inn i et skarpt moderne fokus. Det får oss til å reflektere over menneskehetens tilstand i denne ekstremt materialistiske og sekulære tidsalderen, og hvordan vi kan finne mening på en gudløs måte. Stilt overfor planetens død, virker Everymans undergang unektelig ubetydelig. Men, i likhet med karakterene Peer Gynt, Willy Loman og Emily, er han alt vi har. Planetens fremtid avhenger på usikkert vis av menneskeheten og dens balanse mellom svakheter og styrker, kortsynthet og oppfinnsomhet, egoisme og samarbeid. Frem til denne utfordringen er løst, vil Everyman fortsette å være like aktuell nå som for et publikum i middelalderen.»

Det er vanskelig å si seg uenig i dette. Duffys bearbeidelse er både lyrisk og tidsaktuell. Den er også morsom, som livet selv, til tider uventet.

Nei, problemet her ligger ikke i teksten. Det ligger i produksjonen.

Norris pøser på med alt: et stort ensemble, akrobatikk i høyden, fremføring av musikallåter, kaskader av glitter, en vindmaskin som blåser falske penger og luft ut i salen, kokainbruk, regnvær, gange på knuste glassflasker, multimedia-innslag, banneord, en orgie (av et slag) med diverse seksuelle kombinasjoner, mengder av gigantiske gullstatuer, fluoriserende kostymer, såpebobler og glorete gullantrekk. Det er nesten som om han ikke stoler på at materialet kan gjøre inntrykk på egen hånd.

Resultatet er masete, pubertalt og uutholdelig kjedelig. For mye staffasje og for lite stil og substans. Joda, det er et modig og tydelig stykke om verdens tilstand, men produksjonen er fullstendig uengasjerende, nådeløst passiv og ubotelig kitsch.

I rollen som Everyman kjemper Chiwetel Ejiofor tappert for å bryte gjennom de trettende rammene i Norris' psykedeliske og hallusinogene visjon. Han lykkes tidvis, og det er ingen tvil om hans overbevisning og lidenskap. Innimellom gir hans praktfulle stemme liv og puls til Duffys tekst.

Innenfor de snevre rammene Norris har gitt dem, er både Dermot Crowley (Døden) og Kate Duchêne (Gud) så gode som man kan forvente, og det er sjarmerende bidrag fra Sharon D Clarke og gutten som spilte Everyboy.

Javier De Frutos har koreografert det hele på en livlig måte, og Paul Anderson står for eksepsjonelt lysdesign.

Men... for en debut, en merkevarebyggende produksjon som skal stake ut kursen videre, lover ikke denne Everyman godt for National Theatre. Spesielt etter skuffelsen med Norris' andre repertoarvalg så langt – Light Shining in Buckinghamshire.

To bommer. Oppmerksomheten vendes nå mot den kommende The Beaux' Stratagem. Blir dette et skuffende hat-trick for Rufus Norris?

Everyman spilles på Olivier Theatre ved National Theatre frem til 30. august 2015