ANMELDELSE: Hamlet, Barbican Theatre ✭✭

Hamlet

Barbican Theatre

14. august 2015

2 stjerner

Det har gått to timer. Den gudsjammerlig kjedelige Claudius har akkurat sendt stesønnen sin, Hamlet, til England og betrodd publikum at han har bedt engelskmennene om å kaste ham i galgen. Det mangler bare at han tvinner barten – han har egentlig ingen, men du kan nesten se den for deg, sammen med den svarte kappen som hører til fordums melodramatiske skurker. Plutselig bryter et vindkast løs over scenen. En lilla tåke av voldsomme naturkrefter går mystisk, og tilsynelatende målrettet, til angrep på Helsingør.

Er det, som min slagferdige ledsager bemerket, tornadoen fra Trollmannen fra Oz, og kan vi forvente at Dorothy dukker opp i andre akt? Skal det forestille ånden til Hamlets døde far som uttrykker sitt raseri fra underverdenen over Claudius' planer? Skal det representere den intellektuelle energien til den morderiske Hamlet, for å vise at Hamlet er overalt i Danmark og at Claudius ikke kan slippe unna ham så lett? Eller er det bare et sørgelig påfunn fra en regissør som er tom for ekte ideer og tyr til imponerende effekter som erstatning for genuin spenning?

Dette er Lyndsey Turners mye omtalte nyoppsetning av Hamlet som nå spilles på Barbican. Kvelden det her er snakk om har blitt kalt en «preview» av produsentene, til tross for at ingenting i informasjonsmateriellet tydet på at det fantes forhåndsvisninger. Billettkontoret kunne ved bestillingstidspunktet heller ikke si når premierekvelden var, selve billettene nevner ingenting om previews, og prisen for den aktuelle kvelden var nøyaktig den samme som for billetter to måneder inn i spilleperioden. Det er kun produsentenes grådighet som forklarer dette. Tar man full pris for en forestilling, er det ikke en preview. Punktum.

Selvfølgelig drar produksjoner nytte av en preview-periode. Men da bør de være tydelig merket som dette fra starten av, spesielt for oppsetninger som denne som sannsynligvis blir utsolgt, og hvor beslutninger om når man skal dra må tas mange måneder i forveien. Hvis produsentene var interessert i teaterhåndverket, ville de spesifisert hvilke forestillinger som var forhåndsvisninger, forklart at produksjonen fortsatt er i utvikling, og ikke tatt samme pris som for det ferdige produktet. Men der de bare er interessert i profitt, selger de billetter til full pris for så å forsøke å kneble kritiske røster fra alle som våger å mene noe om en forestilling som ikke var annonsert som en preview. Som her. Her er det virkelig «noe råttent».

Denne oppsetningen er etterlengtet, ja til og med utsolgt, ikke fordi Lyndsey Turner hadde regien, men fordi Benedict Cumberbatch spiller Hamlet. Mer om ham senere, men man aner at denne oppsetningen vil bli husket mer for hva Turner gjorde med Hamlet og Cumberbatch, enn hva Cumberbatch gjorde med Danmarks mest berømte og plagede prins.

Den «previewen» jeg overvar var tydelig annerledes enn den som ble anmeldt av The Times, så det ligger åpenbart noe i ropene om at dette er et «kunstnerisk arbeid under utvikling». Det var usikkerhet å spore i replikkene hos skuespillerne, og man kunne saktens bli tilgitt for å tro at det hersket usikkerhet rundt lyskasterne også, så utrolig idiotiske var enkelte av Jane Cox’ lystyringer her – store flater av mørke kombinert med kaldt, skarpt hvitt lys som sugde all spenning ut av rommet like fort som den ble bygget opp. På dette tidspunktet er dette en produksjon som er helt på vidda, og ingen mengde previews vil trolig kunne endre det.

Dette er ikke Hamlet slik vi kjenner stykket. Det er noe annet, basert på Hamlet, noe Turner har snekret sammen. En «silkeveske av et griseøre», som man sier på engelsk. En ting av filler og lapper. En «klipp og lim»-versjon av stykket som er iherdig forvirrende fremfor strålende opplysende. Den generelle summingen i pausen var «Jeg skjønner ikke et ord» og «Vet du hva som egentlig skjer?». Det hjalp fint lite å kjenne stykket godt – de regissørmessige valgene her var ufattelig dumme og uten kunstnerisk verdi.

Vanligvis begynner Hamlet med en stemningsfull gjenferdsscene som introduserer Hamlets far i dyster skikkelse, etablerer Helsingør som en krigsborg og setter opp Horatio som publikums identifikasjonsfigur. I kveld ble den scenen forkastet, og Turner startet stykket med Hamlet alene på scenen (antagelig for å gi rom for dundrende applaus ved første øyekast, et fenomen som uteble ved denne anledningen) mens han plukket ting ut av en flyttekasse, spilte en grammofonplate og lyttet til «Nature Boy». Dette merkelige øyeblikket ble etterfulgt av en ordveksling mellom Horatio og Hamlet som, løsrevet fra sin vanlige kontekst, fungerte som en bisarr ikke-introduksjon til begge to.

Og slik rullet første omgang videre, med flytting og bytting av replikker og scener for å skape en forvirrende vev av fortellingen om Hamlets hevn. Enetaler flyttes rundt, ofte slik at deres egenverdi reduseres fremfor å forsterkes, som om de var til bry eller irrelevante. Det er stadige avbrytelser av scener, noen ganger for å skyte inn en monolog, andre ganger for visuelle formål som sjelden bidrar til å klargjøre historien. Første del var ikke ferdig før i andre scene av fjerde akt, og mye gikk tapt på veien dit. Og lite av verdi erstattet det tapte.

«Nature Boy» ble et tilbakevendende motiv som nådde sitt høydepunkt i fekteduellen mellom Hamlet og Laertes i stykkets finale. Fektingen avbrytes og går over i sakte film, mens ensemblet utfører rykkvise, koreograferte bevegelser som kunne gått rett inn i Thunderbirds, alt mens en orkesterversjon av «Nature Boy» spiller – som om en sirkel nå sluttes.

Etter den lilla tornadoen ser Helsingør ut som en katastrofesone. Grus, lastebillass med grus, er overalt, som om bakken har blitt pisket opp og spyttet inn i salene på slottet. Eller kanskje som om gravene har kommet til Helsingør for å kreve sine ofre. Det virker overnaturlig, nesten apokalyptisk – som om magi er i spill – men karakterene fortsetter som om grusen ikke var der.

Hamlet er ikke et stykke kjent for magi. Det er Shakespeare på sitt mest fengslende: en nifs spøkelseshistorie full av spørsmål om Hamlets galskap; et intenst familiedrama; et blodig hevntokt; en psykologisk meditasjon; en thriller. Shakespeare holder alle disse ballene i luften mens narrativet driver ubønnhørlig fremover. Store produksjoner får hver ball til å sprette med presis energi.

Turner ignorerer uforklarlig nok alle disse elementene. Tilnærmingen hennes er langt mer filmatisk – hvordan ting ser ut er viktigere enn hva som blir sagt. Gertrudes formaning til Polonius om «mer substans, mindre kunst» er ikke en leveregel Turner følger her.

Merkelig nok virker det som om teksten i «Nature Boy», og ikke Shakespeares tekst, er nøkkelen til Turners tolkning av Hamlet:

There was a boy A very strange enchanted boy They say he wandered very far Very far, over land and sea A little shy and sad of eye But very wise was he And then one day, a magic day He passed my way, and while we spoke Of many things, fools and kings This he said to me "The greatest thing you'll ever learn Is just to love and be loved in return"

En bereist, merkelig, klok gutt, litt sjenert og trist, fiksert på kjærlighet. Muligens forhekset eller magisk. Dette er i bunn og grunn den Hamlet Cumberbatch leverer i det merkelige universet Turner skaper. Inspirert av en Nat King Cole-låt fra 1947. Det er ikke en spesielt heroisk, fortvilet, brennende intelligent eller maskulin tolkning, selv om det finnes snev av alt dette i Cumberbatchs spill. Men alt i alt er det vanskelig å få grep om hva slags Hamlet han prøver å være.

Det finnes ingen rød tråd som skaper klarhet eller forståelse. I stedet presenteres vi for en rekke scener som er heftet sammen på en prangende måte, ofte med uvanlige fiksfakserier – som for eksempel lekeslottet Hamlet tar frem i møtet med Rosenkrantz og Gyldenstjerne, eller den tåpelige, Basil Fawlty-aktige militærpersonen han antar i møtet med Polonius. Humoren virker kunstig påtvunget karakteren og situasjonen, den vokser ikke organisk frem slik den burde.

Cumberbatch er ikke godt tjent med denne produksjonen. Han får ikke sjansen til å skinne slik han kunne. Av og til, i enkelte øyeblikk, ser man glimt av storhet, særlig når han er innadvendt, men de følelsesmessige høydepunktene i scenene etter «Akk, stakkars Yorick» er utenfor hans rekkevidde her. De fremstår som klønete og, dessverre, helt overbevisende.

Han får heller ingen drahjelp fra resten av ensemblet. Ingen er ideelt besatt, med unntak av Sergo Vares som gjør en passende fyrstelig outsider av Fortinbras. Ciarán Hinds er katastrofal som Claudius. Diksjonen er svak og karakteren flat og kjedelig. Han suger livet ut av hver eneste scene han medvirker i.

Det er glimt av interesse fra Kobna-Holdbrook-Smith (Laertes), Leo Bill (Horatio) og Siân Brooke (Ofelia), men ingen av dem har en reell sjanse gitt måten karakterene deres behandles på. Ruairi Conaghan maltrakterer språket Shakespeare ga til Skuespillerkongen, Jim Norton er et studie i geskjeftig tåpelighet som Polonius, men overser totalt den avgjørende politiske rollen han spiller, og Anastasia Hille spiller Gertrude som uendelig plaget og iherdig dum, uten et fnugg av forståelse for hvorfor hun giftet seg med Claudius. Ingen av karakterene gir mening som individer eller som del av den komplekse verdenen Hamlet må navigere i.

Turners manglende evne til å stille med et solid birollegalleri etterlater Cumberbatch i en vanskelig situasjon. Hamlet trenger de andre karakterene – stykket fungerer ikke som et solonummer. Relasjonene til de andre definerer og former Hamlet og skaper de store øyeblikkene. Det er også bare ved å se de andre slik Hamlet ser dem at publikum kan forstå og bli glad i ham. Her faller de store øyeblikkene flatt – ingenting risler nedover ryggen i gjenferdsscenen; klesskaps-scenen er en katastrofe; stykket-i-stykket er tåpelig iscenesatt; Ofelias vanvidds-scene er utmattende; og Hamlets reise til England medfører ingen synlig endring i ham.

I Turners hender legges det mer vekt på grusen enn på tyngden i dramaet. Cumberbatch blir overlatt til seg selv uten ordentlig støtte, og lykkes derfor ikke. Det er umulig å virkelig bry seg om Cumberbatchs Hamlet – noe som undergraver hele prestasjonen. Dette er egentlig ikke Cumberbatchs feil. Ingen skuespiller kunne hevet seg over manglene i denne produksjonen og dette ensemblet for å oppnå storhet under Turners regi.

Es Devlins scenografi er storslått, men bortsett fra i et par scener fungerer den ikke for Hamlet, som krever veldig spesifikke lokasjoner. Det er ikke mulig å mane frem følelsen av en iskald natt på vaktposten når handlingen foregår inne i en prangende festsal. Det er heller ikke mulig å skape den intime følelsen i Gertrudes soveværelse i et slikt rom, og det fungerer ikke å bruke skuespillernes lille reisescene som erstatning for veggteppet som Polonius skjuler seg bak – døden hans kommer ikke som noen overraskelse, delvis på grunn av iscenesettelsen. Det ser utvilsomt bra ut, men tornado-invasjonen av grus er bisarr og designet tjener ikke Shakespeares stykke.

Katrina Lindsays kostymer har denne ubestemmelige «ingen spesifikk tidsepoke»-kvaliteten, som gjør at de er både litt pene og grusomme på samme tid. Cumberbatch har ikke fått fyrstelige klær, antagelig fordi produksjonen forkaster tanken på hans kongelige verdighet (han fremstår mer som en anarkist enn en tronfølger). Sidi Larbi Cherkaoui står for Thunderbirds-koreografien som gir seansen et visst musikkvideo-preg, men ellers er latterlig. Bret Youngs fektescene er ikke spennende eller uforutsigbar nok, og Jane Cox’ lyssetting holder alt ufokusert og grått.

Stykket er tingen som skal fange kongens samvittighet. Og publikums hjerter. Turner må vie mer oppmerksomhet til selve stykket og skuespillerne. For øyeblikket, for å sitere Hamlet litt upresist: «Nei, se nå her, for en uverdig ting de gjør ut av Shakespeares største stykke.»