ANMELDELSE: Hecuba, White Bear Theatre ✭✭✭

Hecuba

White Bear, Kennington

18/07/15

3 stjerner

Evripides blir fremdeles ofte oversett sammenlignet med sine eldre kolleger i den store greske dramatiske triumvirat – Aiskhylos og Sofokles. Likevel taler stykkene hans på mange måter mer direkte til vår postmodernistiske tidsalder enn de komplekse, stramme og lagdelte utforskningene av individ og fellesskap i Orestien og de thebiske skuespillene. Ved å bevisst velge bihistorier fremfor den sentrale handlingen, trekker han oppmerksomheten mot karakterer – ofte kvinner – som vanligvis blir marginalisert eller ignorert i de store politiske og militære dramaene. Hans valg av dilemmaer og ekstreme sinnstilstander føles ofte nærmere virkeligheten i vår moderne verden enn mang et velskrevet stykke fra forrige århundre. Vi tror kanskje ikke lenger bokstavelig talt på hevngudinner (erinyer), men de dramatiske motivene med hevn og urettferdig lidelse er deprimerende gjenkjennelige i nyhetsbildet så vel som på scenen. Av disse grunner er en ny oppsetning av Hecuba svært velkommen, og den klarer å være både tankevekkende og rørende, selv når den kobles med en parallell gjenfortelling i moderne drakt som tidvis står i veien for originalen.

Evripides starter sin fortelling der de konvensjonelle beretningene vanligvis slutter – ved Trojas fall og det endelige oppgjøret mellom de greske seierherrene og de trojanske overlevende. Fokus ligger på dronning Hecuba, nå Priamos' enke, som allerede er lammet av sorg over tapet av de fleste av sine barn og ødeleggelsen av byen hun og ektemannen styrte i tiår. Stykket er i essens to historier i én, der begge kretser rundt hennes stadig mer desperate forsøk på å redde sine to gjenværende barn, Polyxena og Polydoros. Den første kreves ofret av grekerne for å veie opp for ofringen av Ifigeneia; den andre har hun betrodd nabo-kongen Polymestor for å holde ham i sikkerhet. Det er naturligvis unødvendig å si at planene hennes går galt. Handlingsforløpets vendinger er på sett og vis mindre viktige enn de psykologiske sannhetene dramatikeren avdekker. Han minner oss om at klisjeen om at lidelse og sorg foredler sjelen, bare er en trist selvbedring. Faktisk fører det som skjer med Hecuba til en form for galskap og personlighetsmessig oppløsning som gjør alle moralske rammeverk irrelevante. Vi sitter igjen med spørsmålet: Hvordan kan vi dømme noen som har måttet utholde det ufattelige tapet av alt de eier, og som deretter begår det verden normalt ville dømt som forbrytelser? Hevnens grenser og dens effekt på samfunnet, ofrene og gjerningspersonen var sentrale temaer for grekerne; og dessverre fortsetter de å være det i vår verden, på måter som krever lite tolkning.

Kreativt team her, dramatiker Chris Vlachopoulos og regissør Justin Murray, har imidlertid ment at Hecuba trenger en omarbeidelse for et moderne publikum. Flettet inn i de klassiske historiene er derfor to parallelle versjoner lagt til et moderne arbeiderklassemiljø. I den første historien kjemper Hecuba (her omdøpt til Willow) mot budsjettkutt og byråkrati for å få nødvendig medisinsk hjelp til sin dødelig syke datter. I den andre oppdager hun at sønnen, som hun trodde var trygg, har blitt drept av en elektrosjokkpistol under en demonstrasjon. Hun står så overfor dilemmaet om hvordan hun skal reagere når hun står ansikt til ansikt med politimannen som er ansvarlig for hans død. De fire skuespillerne spiller alle flere roller og vever historiene sammen med minimale rekvisitter. Når de ikke er i aksjon, sitter de på scenen og bretter avispapir til papirbåter.

Det er i og for seg ingenting galt med denne oppdaterte versjonen, men under forestillingen ble grensene mellom de to skildringene så uklare at det gikk på bekostning av begge. Man kunne ikke unngå å tenke at begge hadde fungert bedre hver for seg – enten en ren versjon av Evripides (som faktisk krever lite tilpasning), eller den moderne versjonen, som alene ville hatt mer plass til å utvikle karakterene fullt ut. Videre er det asymmetrier mellom tekstene som heller svekker parallellene enn å styrke dem. I den greske versjonen er vi alltid bevisste på Hecubas kongelige verdighet, selv når galskapen truer; den former faktisk hennes oppførsel. I kontrast mister den moderne rammen denne dimensjonen, noe som gjør Willows handlinger vanskeligere å forklare. Det er også en uunngåelig krasj mellom de retoriske stilartene: den høytidelige tonen i den opprinnelige versjonen mot den mer røffe og direkte stilen i den nye. Stykkets høydepunkt er fremdeles den gripende skildringen av Polyxenas verdige motstand i det hun skal ofres – et øyeblikk som fikk publikum til å holde pusten mer enn noen av de direkte voldshandlingene på scenen.

Selv om jeg har mine reservasjoner om hvordan delene henger sammen, skal skuespillerne ha stor ros for fantasien og intensiteten de leverer med. Lucinda Lloyd som Hecuba/Willow leverer en nådeløs og oppslukende prestasjon med presise nyanser mellom de to kvinnene. Ben Scheck spiller begge sønnene samt Polymestor/politimannen med et bredt emosjonelt spekter og stor fysisk styrke. Roisin Keogh spiller døtrene med en rørende underdrivelse som fungerer godt mot Lloyds konstante sinne – faktisk finnes noe av den beste skrivingen i den nye versjonen i nettopp mor-datter-scenene. Isobel Wolff leverer flere mindre roller med god tekstforståelse og kalibrerte variasjoner. Catharsis Theatre er kjent for å prioritere fysisk bevegelse, og det er utvilsomt en av styrkene i denne oppsetningen. White Bear er et lite lokale, men det føltes ikke slik i denne oppsetningen, som hadde en god flyt tross begrensningene. Resultatet var at et stykke som ellers kunne virket statisk, beveget seg fremover uten noen dype daler eller longueurs. Mange av nøkkeløyeblikkene ble fanget like sterkt fysisk som gjennom tekst. Selv om sluttresultatet hadde sine utfordringer, ble publikum holdt fast i dramaets grep hele veien, noe som er en honnør til skuespillernes teft.