ANMELDELSE: Henry V, Temple Church ✭✭✭✭

Andrew Hodges og Freddie Stewart. Foto: Scott Rylander Henrik V

Temple Church

24.08.15

Jeg forestiller meg at de fleste teatergjengere har klare minner om første gang de opplevde en oppsetning av Henrik V. Hver gang jeg hører en skuespiller bryte ut i «O for a muse of fire!», blir jeg umiddelbart ført tilbake til det henførende barndomsøyeblikket da jeg så Oliviers film for første gang... panoreringen over Tudortidens London, Waltons spenstige musikk i ridderlig pastisj-stil, og det første synet av «The Wooden O». For andre er det kanskje Kenneth Branaghs mer gjørmete, men fortsatt heroiske filmversjon, eller Hytner-Lesters antikrigsoppsetning fra rundt ti år tilbake. Få av oss kan møte dette stykket uten et helt sett av forutintatte meninger, og det skal en modig regissør til for å finne en måte å si noe nytt om dette stykket som vi alle tror vi kjenner så godt. Likevel er det nettopp det Antic Disposition og regissørene Ben Horslen og John Risebero har klart å utrette i en av de mest imponerende gjenopptakelsene av et Shakespeare-stykke jeg har sett på flere år. De gjør dette fremfor alt ved å anerkjenne og innlemme de tvetydighetene som ligger i hjertet av stykket i sin visjon, slik at det verken blir en forenklet feiring eller fordømmelse av krig, men en erkjennelse av at krig er en uunngåelig del av menneskets natur. Det er avgjørende for Shakespeares romslige tankegang at stykket favner fascinasjonen og tiltrekningskraften ved storpolitikken, samtidig som det viser konsekvensene av disse beslutningene for den jevne mann og kvinne like mye som for kongen – prakten og sårbarheten, den tynne linjen av frykt mellom fiasko og triumf, overlevelse eller død.

Andrew Hodges, Alex Hooper, Freddie Stewart og James Murfitt. Foto: Scott Rylander

Omgivelsene i Temple Church kunne ikke vært mer passende med sine gjenklingende lag av engelsk historie. Ved siden av gravene til tempelridderne og baronene som fremtvang Magna Carta, er scenen plassert mellom kirkebenkene. På en forhøyet plattform som er åpen i begge ender, er det strødd utover ammunisjonskasser og medisinsk utstyr. To soldater i uniformer fra første verdenskrig kommer inn, en fransk og en engelsk. Deretter en fransk sykepleier. Velkjente kommunikasjonsproblemer følger, og ender med at den britiske soldaten gir sin franske motpart et eksemplar av Shakespeares stykke. Vi befinner oss i et alliert feltsykehus i Azincourt bak frontlinjene, og begge gruppene blir enige om å sette opp en forestilling for å få tiden til å gå. Men før vi når prologen, introduserer et trekkspill og et piano George Butterworths tonesetting av A.E. Housmans «The lads in their hundreds», og på toppen av Shakespeares inspirerte retorikk får vi nok et klangfullt lag av ridderlig vemod, skrevet like før første verdenskrig. Dette var så treffende på så mange måter – både dramatisk, estetisk og historisk – at det ga meg den samme utvidende opplevelsen jeg husker fra Olivier-filmen for alle disse årene siden. Jeg kan ikke gi en større kompliment til håndteringen av åpningssekvensen.

Og så var vi inne i selve stykket, men før jeg diskuterer produksjonens kvaliteter, er det verdt å understreke at scenarioet fra første verdenskrig hele tiden forblir et referansepunkt. Flere av Housmans dikt, i musikalsk stil fra edwardiansk tid, bryter inn i handlingen for å destillere følelser ved nøkkelpunkter, og erfaringene fra nylig konflikt trenger seg gripende og treffende inn i forestillingen ved betydningsfulle øyeblikk – som da Bardolph blir henrettet for plyndring og skuespilleren kollapser i et anfall. Det er svært sjelden at et kompani integrerer et nytt konsept så grundig i et Shakespeare-stykke – altfor ofte er det bare overfladisk – men her er detaljnivået utrolig imponerende og fantasifullt, samtidig som det harmonerer godt med originalens ånd.

Som vanlig med dette kompaniet er det et jevnt høyt nivå på både individuelle prestasjoner og ensemblet som helhet. Overgangene mellom scenene er svært godt løst, og selv om plassen er begrenset, har regissørene brukt den fleksibelt og med minimal, men fantasifull bruk av rekvisitter (f.eks. en boks med bandasjer som tennisballer, kakeformer som kroner, osv.). Jeg lurte på hvordan de skulle håndtere selve det store slagscenen, men igjen ga rammefortellingen løsningen i form av en plutselig artillerild utenfor scenen, nok en Housman-sang og et signalhorn... øyeblikket ble fanget og markert uten at det trengte å vises fysisk.

Freddie Stewart og Louise Templeton. Foto: Scott Rylander

Begrensningene i en anmeldelse hindrer meg i å yte rettferdighet til bredden av de gode prestasjonene her, der flere skuespillere innehar flere roller. Det er nok å si at både de politiske scenene og komediescenene fungerte like godt, noe som slett ikke alltid er tilfelle i dette stykket. Ei heller ble den nasjonalistiske knuffingen blant soldatene trettende, slik det noen ganger kan skje. Teksten ble godt formidlet og forsterket med masse flytende scenisk bevegelse, spesielt i scenene natten før slaget, der det mannlige samholdet og den fleipete nervøsiteten fra originalen og den moderne settingen smeltet særlig godt sammen.

Det var en stor glede å for en gangs skyld ha ekte fransktalende skuespillere i de franske kongelige rollene: Det ga en genuin, troverdig politisk motvekt til de britiske styrkene, og rivaliseringen mellom Dauphin og konstabelen ble fremstilt på en måte som normalt ikke skjer. Floriane Andersens Katherine spilte herlig med de språklige lekene Shakespeare har skrevet for henne, og hun var mer enn et verdig motstykke til Freddie Stewarts Henrik V i frierscenen deres.

Stewarts prestasjon besatt mange av kvalitetene som trengs for å lykkes i denne rollen. Han hadde en naturlig autoritet i de politiske og offentlige scenene, og i frierscenen kombinerte han flørt, humor og klossethet i like og herlige mengder – han har utvilsomt tekke. I den anonyme krangelen med Williams (Alex Hooper), som er avgjørende for enhver oppsetning av dette stykket, kontrollerte han tonen med sikkerhet, og overfor troppene formidlet han troverdig mer enn bare «a little touch of Harry in the night».

Jeg har imidlertid et forbehold når det gjelder hans håndtering av de berømte monologene, et forbehold som strekker seg mer generelt til hvordan Shakespeares glansnumre ofte leveres i dag. Selv om naturalisme på scenen kan ta deg langt, fungerer det ikke i disse høyst stiliserte retoriske stykkene, som er eksplisitte krystalliseringer av bestemte følelser, ikke beskrivelser av dem. En naturalistisk tilnærming ender opp som skrikende og monoton, og oppleves ikke som gripende på noen meningsfull måte. Skuespilleren må virkelig tolke og forme disse stiliserte talene som om de var musikkstykker der man drar publikum inn i sin fortrolighet. Selv om jeg forstår yngre skuespilleres motvilje mot å ta i bruk den selvbevisste «voice beautiful»-stilen til Olivier og Gielgud, kan det fortsatt gjøres uten å virke falsk i resten av karakteriseringen. De eldre skuespillerne i kompaniet – for eksempel Geoffrey Towers (Exeter) og Louise Templeton (Mistress Quickly) – viste vei, og spesielt Templetons skildring av Falstaffs død ble utført med finesse og følelse, rett og slett ved å følge og ikke tvinge tekstens naturlige tempo. Som Jonathan Bate har sagt: «Nøkkelen til dramatisk kunst er usannferdighet.» Kunstgrep kan gjøres om til kunst, og publikum vil med glede befinne seg i det spesielle rommet sammen med deg i øyeblikket...

Dette er bare en mindre innvending i det som er en totalt fengslende teaterkveld som fikk mange av oss i publikum til å tenke nytt om dette tilsynelatende mest kjente av stykker. Jeg håper virkelig de får muligheten, her eller andre steder, til å gjenoppta denne flotte nytolkningen av en av Shakespeares største bragder. Da ensemblet marsjerte ut i formasjon i de mørke krokene av Temple Church mot de liggende ridderstatuene, var det umulig å skille dem fra den lange tradisjonen av ridderlighet som strekker seg fra Chaucers Knight's Tale, gjennom Shakespeares historiske spill og ned til Housmans dødsdømte infanteri:

«They carry back bright to the coiner the mintage of man.

The lads that will die in their glory and never be old.»

Henrik V spilles frem til 5. september i Temple Church