ANMELDELSE: High Society, Old Vic Theatre ✭✭✭

High Society

Old Vic Theatre

6. mai 2015

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Når den overveldede trangen til å rømme fra salen på Old Vic melder seg i pausen – noe den fort kan gjøre under Maria Friedmans oppsetning av High Society – må du stå imot. Virkelig. Ikke gå. De første femten minuttene av andre akt er nemlig like gode som, om ikke bedre enn, noen andre femten minutter i musikaler som spilles i West End akkurat nå (hvis vi ser bort fra de siste femten minuttene av begge aktene i Gypsy).

Cole Porters utsøkte tekster og strålende musikk (Susan Birkenhead har bidratt med ekstratekster) blir viet glitrende oppmerksomhet i en nykomponert sekvens skapt av det kreative teamet (Friedman, musikalsk leder Theo Jamieson og koreograf Nathan Wright) basert på Arthur Kopits originalmanus og Porters partitur, muligens med Kopits medvirkning. Det er en formidabel suksess.

Andre akt åpner med et ball før et bryllup i en staselig residens på Long Island. Sekvensen gir et innblikk i livene til hovedkaraktene og sentrerer seg rundt dialog og to numre: Well, Did You Evah? og Let's Misbehave. Det første er tørt og elegant, som en gin-cocktail som ville fristet onkel Willie, mens det andre sprudler og eksploderer med energi og stil, som en rystet flaske årgangschampagne (noe som er passende, siden det er nettopp dette alle beller i seg).

Plutselig finner forestillingen fotfestet og setter i gang for fullt. Dette skyldes hovedsakelig tre ting: suveren orkestrering (Chris Walker), dyktig musikalitet (Theo Jamieson, Joe Stilgoe og et knallgodt band) og inspirert, kreativ koreografi (Nathan M. Wright). Sammen skaper disse tre magiske elementene ekte musikal-alkymi, og ensemblet kaster seg ut i det med smittende entusiasme. Det er rett og slett uimotståelig.

Walkers orkestrering er gjennomgående strålende og gir Porters partitur et preg av det røykfylte, sexy femtitallet som denne versjonen er lagt til. Skyggen av rock'n'roll er merkbar i musikken, noe som gir alt et friskt og pirrende aspekt. Wright tar ballen og løper med den, og sørger for at de lettfotede skuespillerne danser med iver og snert – steppenummeret er suverent – med trinn som pulserer i takt med spenningen og sensualiteten i musikken.

Det hele løftes av en fabelaktig sekvens der Stilgoe og Jamieson fremfører en pianoduell og oppvisning i virtuositet. Å se de to spille på samme piano, for så å spille sammen på hver sitt instrument når et piano til dukker opp, er elektrisk. Hele sekvensen er fylt med glede og etablerer på en smart måte akkurat den typen «Swell Party» alle gjestene deltar i. Det er berusende.

Stilgoe er også avgjørende for kveldens andre store høydepunkt: underholdningen før forestillingen. Alene ved pianoet trakterer han både instrumentet og publikum, der han lurer frem respons fra salen og viser sitt sanne talent som entertainer. Han komponerer en fjasete mash-up på stående fot basert på publikums ønsker, sprudlende av humor og musikalitet, og setter kontant den rette tonen for kvelden.

Disse to vidt forskjellige åpningene på hver akt lover et dristig og visjonært regigrep fra Friedman. Dessverre blir dette løftet sjelden innfridd bortsett fra i små glimt, og drukner ofte i feilcasting. Friedmans mest inspirerte bidrag viser seg å være valget av koreograf og musikalsk leder; på sett og vis er det de som bærer produksjonen på sine skuldre.

Det er mange merkelige valg å observere i løpet av kvelden, men kanskje ingen merkeligere enn beslutningen om å sette opp High Society på en amfiscene («in the round»). Det eneste reelle resultatet virker å være klønete sceneløsninger. For å gjøre det ekstra vanskelig å sette opp en så gammeldags musikal på denne måten, har Friedman valgt å skape illusjonen av et stort svømmebasseng på den begrensede plassen. Selv om det unektelig er pent, fører bassenget til hakkete og ukomfortabel manøvrering langs kanten. At en modellbåt flyter på vannflaten virker som en tynn grunn til at scener og sanger må fremføres nesten på tå hev over et glitrende basseng.

Ingenting skjer på denne amfiscenen som ikke kunne skjedd enklere på Old Vics tradisjonelle hovedscene, og alt ville fungert bedre om man hadde valgt det sistnevnte. Det er også betydelige problemer med lyset (Peter Mumford); skuespillere står uforklarlig i mørket når de burde vært belyst. Åpningsnummeret lider spesielt under upresise eller merkelige lysvalg, noe som hemmer effekten av Wrights særegne og fengslende koreografi.

Selv om det er mange innganger og utganger gjennom salen, tilfører det ingenting. Det skapes ingen tettere kontakt mellom publikum og skuespillere, og gir ingen følelse av intimitet. Å spille på en amfiscene fører til to uunngåeligheter: noen vil alltid gå glipp av noe viktig på scenen, og man ser alltid hvordan den andre siden av salen reagerer. I dette tilfellet skjer det første hele tiden, mens det andre er nedslående. Å observere at medpublikummere mister interessen forhindrer ens egen glede over stykket.

Kveldens beste prestasjon kommer fra Jamie Parker, som den siste tiden har transformert seg til en fullblods musikalstjerne. Parker spiller den hardtdrikkende, rappkjeftede journalisten Mike Connor. Parker leverer en Mike som er elegant (på en litt rufsete måte) og verdensvandt. Han er selvsikker i både sang og dans, og har en naturlig forståelse for musikalformatet. Det er hans energi som holder andre akt i live etter «Let's Misbehave».

Han får god hjelp av Jeff Rawle, som er førsteklasses i rollen som den tørste skjørtjegeren onkel Willie. Hans avslappede, men frenetiske utgave av «Say It With Gin» var en frisk pust.

Som den sjarmerende, båtelskende C.K. Dexter Haven gir Rupert Young alt. Han er oppriktig behagelig i de fleste scener, og samspillet med Ellie Bambers bortskjemte Dinah er troverdig. Han slipper stort sett unna med sangen, men det er ikke hans sterkeste side. (Faktisk er det, bortsett fra Parker og Rawle, ingen i hovedrollene som har sangen som sitt fremste våpen – en pussig situasjon for et musikalensemble). Young bringer en jovial maskulinitet til rollen som er vinnende, men sannheten er at rollen krever mer. Publikum må innerst inne ønske at Dexter ender opp med Tracy fremfor Mike eller forloveden George. Men siden Mike er den desidert mest karismatiske, føles ikke slutten helt riktig.

Dette kan imidlertid skyldes Kate Fleetwoods kantete og kalde tolkning av Tracy. Fleetwood er en god karakterskuespiller, men å være kvalifisert for Lady Macbeth gjør deg ikke automatisk egnet som Tracy Lord i High Society. Musikaler krever spesifikke ferdigheter. Man må kunne spille, selvfølgelig, men man må også kunne synge – ikke bare «treffe tonene», men virkelig levere vokalt. Man må kunne selge et nummer. Fleetwood har ikke den musikalstebben, og prestasjonen hennes lider under det.

Mangel på varme og en overdreven syrlighet i rollen gjør ikke saken bedre. Tracy er en vanskelig rolle; skuespilleren må ha en kjerne av forståelse og varme under all sin arroganse og likegyldighet. Ellers faller farens nådeløse dom og påfølgende unnskyldning til jorden. De fleste karakterene forguder Tracy; publikum må forstå hvorfor.

Det er ingenting varmt eller sjarmerende ved Fleetwoods Tracy. Ingenting. Hun går gjennom bevegelsene, leverer replikkene og synger sangene – men uten entusiasme eller forståelse for sjangeren. Det er ikke spennende å høre henne synge, og hennes egen usikkerhet i rollen skinner gjennom. Hun håndterer fyllescenen greit nok, men det utgjør bare en liten del av stykket.

Denne mangelen på musikaltekke preger også resten av besetningen. Annabel Scholey, Barbara Flynn og Christopher Ravenscroft virker alle utilpass i formatet. Scholey klarer seg best; hennes fotograf Iris er kvikk og interessant, men musikaliteten mangler. Flynn har kun ett effektivt øyeblikk (morgenen etter at hun har latt sin utro ektemann vende tilbake til ektesengen), mens Ravenscroft virker helt på dypt vann gjennom hele forestillingen. Det er ikke det at han ikke prøver, han virker bare helt på feil hylle.

Richard Grieve spiller George som tåpelig, selvhøytidelig og dørgende kjedelig. Rollen er ikke skrevet slik, og det kommer ingenting interessant ut av det valget. George mangler kanskje humor, men han trenger ikke være blottet for livskraft. Det må gi mening at Tracy er forlovet med ham, og han må fremstå som et reelt alternativ til Mike eller Dexter.

Som Dinah virker ikke Bamber å passe inn i familien, men hennes kjærlighet for Dexter er tydelig. At et barn er veslevoksent er ikke det samme som at det er vulgært eller sleipt, men det virker som det er de egenskapene Friedman har bedt Bamber utforske. Det er synd, for Bambers naturlige varme er tydelig de få gangene den får slippe til.

Ensemblet jobber hardt, synger fint og danser så godt som den lille plassen tillater. Wright utnytter den sirkulære scenen på en smart måte, og koreografien virker som det eneste elementet som faktisk er tilpasset amfi-formatet. Kombinasjonen av bandet og Cole Porter er en fryd hele veien.

På førpremieren jeg så, var det tydelig begeistring hos publikum ved teppefall, noe som førte til stående ovasoner fra deler av salen (anført av regissøren selv). Så noen har tydeligvis hatt et «swell party».

Det er Friedmans casting og regivalg som hindrer denne High Society i å fungere så godt som sener som «Let's Misbehave» antyder at den kunne ha gjort. Flere ganger var det vanskelig å fri seg fra tanken om at valg ble tatt bare for å være tverre. I stedet for å kaste lys over stykket og karakterene, virker det som om det merkelige har vært viktigere for Friedman. Dette er langt fra slik hun løste Merrily We Roll Along, så hvorfor her?

Det er uforståelig. I en by med dusinvis av dyktige og tilgjengelige musikalartister, hvordan ender en musikal på Old Vic opp med en rolleliste der de fleste ikke er profesjonelle musikalutøvere, eller i det minste folk som er trygge på å selge et sang- og dansenummer?

Nei, seriøst – Did You Evah?

BESTILL BILLETTER TIL HIGH SOCIETY