ANMELDELSE: How To Succeed In Business Without Really Trying, Southwark Playhouse ✭✭✭

Vår helt egen teaterkatt Libby Purves anmelder How To Succeed In Business Without Really Trying, som nå spilles på Southwark Playhouse.

Gabrielle Friedman og Tracie Bennett. Foto: Pamela Raith

How To Succeed In Business Without Really Trying Southwark Playhouse 3 stjerner Bestill billetter

TILBAKE PÅ KONTORET, ALLE SAMMEN!

Det er rent tilfeldig en liten trend i teaterverdenen akkurat nå: kvinner som spiller utpregede alfahanner med stor glede og en foruroligende evne til å la en sopran eller kontralto plutselig synke ned til et tilnærmet baryton-brøl. Vi ser det hos MI5-offiserene i Operation Mincemeat, og her i Georgie Rankcoms lekne oppsetning av Loessers musikalske vri på 1950-tallets bedriftsverden. Vi møter ikke bare en gnistrende Gabrielle Friedman fra Seattle som den utspekulerte og ambisiøse J. Pierrepont Finch, men også den uforlignelige Tracie Bennett – så minneverdig som en falmende Judy Garland for ti år siden – som bringer all sin eleganse og presise håndtering av klassiske tekster til rollen som J.B. Biggley, direktøren for Worldwide Wickets. Hun er virkelig en fryd, og hennes selvsikre fremtreden bærer denne lettvinte og herlig tullete forestillingen.

Tracie Bennett. Foto: Pamela Raith

Det startet som en spøkefull bok av Shepherd Mead i 1952, ble deretter film og til slutt denne musikalen, med manus av Abe Burrows, Jack Weinstock og Willie Gilbert – og viktigst av alt – sanger av den store Frank Loesser fra Guys and Dolls (som går rett nedi gata på The Bridge, se den!). Den er preget av tiden den ble skrevet i, men har flust av gjenkjennelige og skarpe vitser om nepotisme, hykleri og – etter en bedriftskatastrofe – koret av selvgode menn som synger om hvordan det å være middelmådig ikke er en dødssynd. Autch.

Elliot Gooch og ensemblet. Foto: Pamela Raith

Sangtekstene er strålende, ikke minst det første store nummeret av Allie Daniels Rosemary, sekretæren med 50-tallsdrømmen om å være den føyelige hustruen som gifter seg med en direktør, holder middagen varm og soler seg i glansen av hans «fullt forståelige forsømmelse». Det samme gjelder de ulike kontorensemblene: kanskje er vi nostalgiske – jeg sjekket publikum litt diskré for alle disse beryktede hjemmekontor-avhengige. For eksempel «if I don't take my coffee break, something inside me dies» og Meads mantra om at man alltid bør velge et firma som er så stort at ingen egentlig vet hva de andre driver med. Den treffer perfekt på manipulasjon, passiv-aggressiv baksnakking og behovet for å innynde seg hos direktørens portvakt av en sekretær. Friedmans kameratslige bånd til Bennett over gamle skoleminner i «Grand Old Ivy» har et snev av de britiske eliteklubbene over seg, og alle koreograferte numre i studiostørrelse er en fryd å oppleve på nært hold.

Allie Daniel og Gabrielle Friedman. Foto: Pamela Raith

Min eneste reelle innvending mot produksjonens tone er at den føles halvt utdatert og halvt moderne, med stort sett ganske hverdagsaktige kostymer (selv om Tracie Bennetts brune dress i det minste sitter som et skudd), og dermed er det litt usikkert hvor den hører hjemme. For noen uker siden satte dette driftige lille teateret opp Joseph Charltons rampete tech-stykke «Brilliant Jerks» i det minste lokalet – det handlet 100 % om nåtiden og trakk deg umiddelbart inn uten forbehold – akkurat slik Guys and Dolls gjør ved å være uhemmet 1920-talls. Dette tidsstykket – som er i lengste laget med sine nesten to og trekvart timer – strever litt mer. Men sangene er fantastiske, og det samme er Bennett. Gøy.

Spilles til 17. juni 2023 på Southwark Playhouse

Ensemblet. Foto: Pamela Raith

Les også: Tracie Bennett spiller hovedrollen i How To Succeed Without Really Trying