ANMELDELSE: Impossible, Noel Coward Theatre ✭✭✭✭

Luis de Matos i Impossible. Foto: Helen Maybanks Impossible

4 stjerner

Noel Coward Theatre

31. juli

BESTILL BILLETTER

Det er offisielt; magi er tilbake. Etter å ha blitt latterliggjort som utdatert tøyv i lang tid, har programmer som Norske Talenter (og britiske Britain’s Got Talent) og moderne pionerer som Derren Brown gjort magi trendy igjen.

At Impossible fyller Noel Coward Theatre er et bevis på nettopp dette. Denne fartsfylte og polerte kvelden blander på mesterlig vis bidrag fra et talentfullt ensemble som dekker alt fra utbryterkunst og fingreimhet til tankelesing.

Showet byr på en rekke store stunt som virkelig tar pusten fra deg; en bil «forsvinner», en assistent svever og blir saget i to, og et helikopter dukker opp ut av intet. Uansett hvor intenst du stirrer på hendene deres eller leter etter hemmelige lemmre i gulvet, glipper aldri masken, og triksene forblir dypt imponerende.

Forestillingen er spekket med verbale og visuelle referanser til respekterte magikere fra svunne tider, noe som gir en følelse av historikk og viser hvordan faget har utviklet seg. Selv om noen av triksene går århundrer tilbake (uten at de er mindre imponerende av den grunn), skapte Jamie Allan – et digitalt unikum – magi med iPads og lasere. Blandingen mellom gammelt og nytt fungerte utmerket, og mangfoldet i sjangre sørget for en spennende kveld.

Scenografien var dynamisk og fengslende hele veien, støttet av kreativ regi og en sceneløsning i høyt tempo. Michael Bradleys episke musikk var strålende for å bygge opp spenning, og storskjermene ble brukt på en god måte for å kaste lys over de mest intrikate fingertriksene. Historien bak showet sentrerte seg rundt en ung gutt som oppdager gleden ved magi – noe som, selv om det er en smule sentimentalt, bidro til samhold og emosjonell tyngde.

Det sterkeste aspektet ved denne produksjonen er at den vet nøyaktig når den skal invitere publikum med på moroa. I stedet for å late som om magi er en slags lukket sekt for trollmenn, oppfordres publikummerne til å ta del i numrene, enten ved å melde seg som frivillige på scenen eller ved å komme med forslag til aktørene. Den sjarmerende og underholdende Luis de Matos lærte til og med publikum sitt eget trylletriks, en hyggelig detalj som ble svært godt mottatt.

Jonathan Goodwin i Impossible. Foto: Helen Maybanks

Kveldens store stjerne var Jonathan Goodwin; en fryktløs og herdet utbryterkonge som utsatte seg selv for alle mulige slags prøvelser. Han frigjorde seg fra en tvangstrøye mens han sto i flammer tidlig i showet, og senere lyktes han med å skyte en gjenstand ut av sin kones hånd med armbrøst, i ekte Wilhelm Tell-stil. Goodwin har en fantastisk kjemi med publikum, og enkelte av hans dristigste stunt var av typen man bare klarer å se på gjennom fingrene.

I den andre enden av det magiske spekteret finner vi Chris Cox, en ungdommelig og livlig tankeleser som man definitivt bør holde øye med. Han har stilen til en slags pop-versjon av Derren Brown, og står for både humoristiske innslag og imponerende triks med publikum. Ali Cook var også en åpenbaring, og gjenskapte Houdinis skremmende flukt fra vanntanken med stil og godt humør.

Katherine Mills, som sto oppført på programmet, måtte dessverre stå over denne forestillingen, og hennes fravær ble merkbart når det gjaldt kjønnsbalansen. Selv om det var flere kvinner med i ensemblet, fylte de den tradisjonelle rollen som «magikerens assistent» – de som blir lagt i bokser og saget i biter. Magibransjen virker å ha utfordringer med å tiltrekke seg kvinner, og forhåpentligvis vil Mills' retur inspirere en ny generasjon kvinnelige magikere.

Noen tvilte på om et magishow kunne overleve i det moderne West End, men Impossible leverer et førsteklasses spektakkel. Det er intelligent iscenesatt og med et glimrende ensemble; en miks av ufattelige triks og stunt som vil gi deg hodebry hele veien hjem.

Impossible spilles frem til 29. august på Noel Coward Theatre