ANMELDELSE: Itch, Holland Park Opera ✭✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder verdenspremieren på Itch, bestilt og presentert av Opera Holland Park.

Adam Temple Smith (Itchingham), James Laing (Berghahn) og Natasha Agarwal (Jack). Foto: Craig Fuller Itch

Opera Holland Park

5 stjerner

Opera Holland Parks nettside

Selv om man i prinsippet alltid bør ønske nye operaer velkommen, kan virkeligheten noen ganger føles mer som en plikt enn en fornøyelse. Slike forbehold gjelder overhodet ikke denne verdenspremieren ved Opera Holland Park. James Clutton og kompaniet fortjener stor ros for å ha bestilt dette nye verket til sin hovedscene. Deres tillit er til de grader innfridd, og denne operaen fortjener mange flere muligheter til å etablere seg i det faste repertoaret.

‘Itch’ er basert på Simon Mayos romaner, her adaptert til en slagkraftig, vittig og tilgjengelig libretto i to akter av Alasdair Middleton. Jonathan Dove har satt musikk til teksten – preget av minneverdige og stilistisk varierte partier som utnytter et orkester i kammerformat. Påvirkningen fra Britten, Mozart og Philip Glass er tydelig, men Dove setter sitt eget preg på stykket med et smidig partitur som flyter over i slående arier og forseggjorte klimaks.

Natasha Agarwal som Jack. Foto: Craig Fuller

Historien sentrerer rundt eventyrene til tenåringene Itchingham Lofte («Itch») og søsteren Jack, sett fra deres perspektiv. Likevel er de større temaene, spesielt miljøspørsmålene, både dagsaktuelle og viktige for alle. Itch har en lidenskap for å samle alle 118 grunnstoffer i det periodiske system, noe som fører ham opp i diverse kniper til familiens frustrasjon. Under en feriejobb i en gammel tinngruve blir han kjent med en strandsloffer som har funnet mulige uranprøver. Disse steinene vekker interessen til lærerne på Itchs skole, hvorav den ene ser sitt snitt til å innynde seg hos den lokale industrigiganten «Greencorps». Begge parter ser muligheten til å bruke dette nye elementet i jakten på ren energi, til tross for farene for strålesyke. Slutten av dramaet utvikler seg til en thriller når disse to gruppene forsøker å profittere på funnet, mens Itch og søsteren prøver å gi det tilbake til naturen ved å begrave alle steinene fra stranden dypt nede i gruven.

Som dette korte sammendraget antyder, skjer det mye i denne operaen. For at det skal fungere visuelt kreves det en svært gjennomtenkt scenografi, og her går æren til regissør Stephen Barlow og scenograf Frankie Bradshaw. De har landet på en briljant, elegant, men enkel løsning: Alle grunnstoffene i det periodiske system er representert på scenen i pleksiglassbokser organisert i det sedvanlige mønsteret. Enkelte plan stikker ut og danner gangveier i ulike høyder som fungerer som alt fra skolelaboratorium og selskapslokaler til innsiden av en bil. Mens forscenen rundt orkesteret er strødd med steinmasselignende steinsprut som fungerer som gruve, strand og annen natur. Lysdesigner Jake Wiltshire projiserer ulike farger og kjemiske symboler på og gjennom dette settet etter behov. Alt dette forenes i en variert, men helhetlig og enkel ramme der handlingen føles solid forankret.

Itch ved Opera Holland Park. Foto: Jake Wiltshire

Fra orkestergraven leder dirigent Jessica Cottis forestillingen med stilsikker presisjon, og holder kontroll på de mange lagene av vokal og instrumenter. Doves orkestrering er som vanlig nøye tilpasset sangerne, men det er mye som skal koordineres for at alle klangfarger og linjer skal skinne igjennom – noe hun mestrer med glans. Musikerne i City of London Sinfonia leverer også med stor panache, der hver musiker får sine viktige solistøyeblikk i løpet av kvelden.

Ensemblet må jobbe hardt, og flere bekler mer enn én rolle. I tittelrollen både ser og agerer Adam Temple-Smith i rett alder, samtidig som han bærer den omfattende rollen med nok tenorkraft til å trenge gjennom store mengder tekst og musikk. De fysiske kravene er også tøffe, inkludert å synge de siste ti minuttene delvis senket ned i en oversvømt gruvesjakt. Han har tilbrakt store deler av karrieren i Tyskland så langt, men etter denne rollen får vi forhåpentligvis se mer til ham her i landet.

Adam Temple Smith (Itchingham) og Eric Greene (Nicholas). Foto: Craig Fuller Han blir kyndig støttet av Natasha Agarwal, som her bygger videre på tidligere roller ved Opera Holland Park. Hun leverer en tøff og opprørsk tolkning som stemmer utmerket overens med brorens i utgangspunktet mer nølende holdning. En annen fremragende prestasjon kommer fra Rebecca Bottone, som spiller både moren og Greencorps-sjefen Roshanna Wing. Sistnevnte rolle er krydret med stratosfærisk koloratur som bringer tankene til Mozarts Nattens dronning, både når det gjelder ondskap og klangfarge. Hun bar dette frem med imponerende selvsikkerhet.

Som en mildere kontrast portretterte Opera Holland Park-traveren Victoria Simmonds en vennlig lærer som først og fremst er bekymret for planetens helse. En lignende trygg og beroligende karakterisering kom fra Eric Greene som faren, Nicholas Lofte, som leverer en gripende avslutning i de siste minuttene. Men enhver eventyrhistorie trenger en troverdig skurk, og det var den erfarne Nicholas Garrett som høstet den obligatoriske runden med buing ved teppefall. Hans framstilling av den frustrerte og bitre forskeren Flowerdew bød på kveldens mest detaljerte og nyanserte portrett.

Itch ved Opera Holland Park. Foto: Jake Wiltshire

To ytterligere dobbeltroller fullførte dette utmerkede castet – Robert Burt skilte tydelig mellom en klassisk bølle og den idealistiske gruveeieren, mens kontratenor James Laing var nesten ugjenkjennelig (skjegg og stemme til side) i vekslingen mellom strandsloffer og den sofistikerte Berghahn.

Få med deg dette bemerkelsesverdige og tankevekkende verket i denne stramme ensembleproduksjonen mens du ennå kan. Og hvis du ikke får det med deg nå, får vi håpe at nye oppsetninger snart dukker opp andre steder.