ANMELDELSE: Jerry's Girls, Jermyn Street Theatre ✭✭✭✭✭

Jerry's Girls

Jermyn Street Theatre

16. mai 2015

5 stjerner

For en forskjell den rette divatypen utgjør.

Nå spilles Jerry's Girls på Jermyn Street Theatre, en nyoppsetning som startet sitt liv på St James Studio med en litt annen rollebesetning. Les vår anmeldelse av den produksjonen.

I denne oppsetningen trer Emma Barton til, og hun utgjør en formidabel forskjell. Barton er uten tvil en vaskeekte Jerry Herman-jente. Hun har hjertevarme i overflod og opptrer med en glitrende, varm utstråling som er både forførende og moderlig. Man kan lett se henne for seg som Irene Molloy eller Dolly Levi, som Mame (om et tiår) eller som Mabel. Hun har stil, empati og en nydelig fløyelsrøst som både kan bergta og fremkalle ekte latter.

Innsatsen hennes her er strålende på alle nivåer. Tolkningen av If He Walked Into My Life var hjerteskjærende vakker, preget av ekte foreldrestolthet og fylt av smerten ved uunngåelig tap. I Don't Want To Know fra Dear World ble sunget med kraft og innlevelse, mens Song On The Sand lot Barton vise sin mer intime og kjærlige side. Hennes komiske kraftprestasjon, Nelson, viste virkelig hvilket mangfoldig talent hun besitter.

Å se Barton opptre her, så uanstrengt og med en slik enorm stil og vibrerende sangstemme, får en til å lure på hvorfor hun ikke har vært med i de siste store oppsetningene i West End. Made In Dagenham, Woman On The Verge Of A Nervous Breakdown og High Society ville alle blitt betydelig løftet om Barton hadde stått på rollelisten.

For Barton er ikke bare en fabelaktig stjerne i seg selv, hun er også en lagspiller av rang. Hennes tilstedeværelse henter ut det beste i medspillerne Ria Jones og Sarah-Louise Young. Når alle tre synger og danser sammen, er forestillingen plettfri. Harmoniene er bunnsolide og gir real tyngde til Hermans storslåtte låter.

Jones er en begavet artist med en nydelig stemme, og hun bringer med seg en rikdom av erfaring og en dyp, varm klang til sine elegante tolkninger av klassikere som I Am What I Am, Before The Parade Passes By og Time Heals Everything. Hun trenger gjennom det vante sløret som hviler over disse sangene (etter utallige coverversjoner) og finner friske, spennende måter å fremføre dem på. En sann triumf.

Young har vokst i rollen i løpet av tiden hun har spilt i forestillingen, og selv om stemmen kanskje ikke er like kraftfull som hos kollegene, leverer hun sine soloer med en letthet og en herlig underholdende selvsikkerhet som plasserer henne i samme liga. Hennes komiske timing i Take It All Off og La Cage Aux Folles er herlig morsom; hvert ord treffer akkurat slik det skal for maksimal effekt.

Det er utmerket støtte fra kapellmester Edward Court, som både spiller piano, stepper og fungerer som trekkspill-statist (alt utført suverent), samt Sophie Byrne på treblåseinstrumenter, som leverer briljante toner og fungerer som et fantastisk juletre i en av de beste sekvensene: We Need A Little Christmas.

Kate Golledges visjon og regi fungerer langt bedre i det lunere og mer intime lokalet på Jermyn Street enn i det nakne rommet på St James Studio. Det er en tydelig følelse av Hermans salong over scenen, med et snev av god gammeldags varieté over kulissene, og en vedvarende nostalgi i de innrammede bildene av kjente divaer på veggene. Alt føles avslappet, og fokuset ligger helt riktig på lidenskapen, gløden og skjønnheten i Hermans melodier og tekster.

Matthew Coles koreografi er leken og kvikk – Tap Your Troubles Away er rett og slett inspirert. Hver av de tre stjernene beveger seg godt og, best av alt, de jobber sammen uten forsøk på å stjele rampelyset. De vet at det er Herman som er stjernen, og de tjener ham på ypperlig vis.

Interessant nok følte man i den forrige utgaven et ønske om å lære mer om Herman, å høre flere anekdoter fra hans liv og karriere. Denne gangen var imidlertid ikke det et savn; faktisk var man så ivrig etter å høre mer musikk fra denne fantastiske trioen at mellomstikkene denne gangen virket litt for lange og forstyrrende.

Dette er en virkelig strålende kveld i musikalteateret. Om man ser bort fra Gypsy, finnes det ingenting i London for øyeblikket som kan måle seg når det gjelder valuta for pengene og ren, uforfalsket glede.

Jerry's Girls spilles frem til 31. mai 2015 på Jermyn St Theatre