ANMELDELSE: Jess And Joe Forever, Lakeside Theatre ✭✭✭✭

Jess and Joe Forever.

Lakeside Theatre, University of Essex

20.10.16

4 stjerner

Etter en utsolgt spilleperiode på Orange Tree, er Zoe Coopers nydelige og rørørende stykke nå på turné – og jeg anbefaler på det sterkeste at du får det med deg hvis du kan! Joe er født og oppvokst i Norfolk, går alltid i gummistøvler og arbeider med jorda. Jess ferierer der hver sommer sammen med au-pairen sin (før hun drar på den «ordentlige» ferien med familien), og er litt for stor for sommerkjolene sine. De kommer fra to helt forskjellige verdener, men dette er et stykke om det å vokse opp, om vennskap og om å være på utsiden. Forestillingen inneholder en helt usedvanlig vakker vending som jeg ikke skal røpe, men den er gjort så følsomt at publikum gispere av både bevegelse og varme.

Jess og Joe forteller oss historien sin som om det var en skoleavslutning. De bruker mikrofoner for å gi stemme til de andre karakterene de spiller, de korrigerer hverandres versjoner av historien, og en gjørmete jordflekk på scenen illustrerer landsbygda. Nicola Coughlan er fantastisk som Jess – keitete og uskyldig, en vegetarianer som hjelper kuer med å kalve og gir dem navn, samtidig som hun stapper i seg Scotch eggs og observerer foreldrenes ekteskap falle fra hverandre; hun er både sårbar og elskverdig. Rhys Isaac-Jones er ekstraordinær som Joe, med en mørk hemmelighet som både skuespillet og manuset hinte til, før alt avsløres når han gjenforteller sin egen fødsel. Cooper treffer spikeren på hodet når det gjelder hvordan barn snakker, og hvordan tenåringer kommuniserer etter hvert som Jess og Joe vokser opp sammen. Joes presentasjon om egypterne er både hylende morsom og dypt rørende.

Og på overflaten er det alt. En enkel historie, enkelt fortalt. Men manuset har lag på lag med mening og følelser om hvordan det er å være en outsider og om det å finne hverandre – eller som Kate Bush en gang sang: «Every odd sock finds an odd shoe.» Det var noen utfordringer med diksjonen, spesielt i mikrofonene, og siden jeg så stykket sammen med en som faktisk er fra Norfolk, ble jeg gjort oppmerksom på at dialekten ikke satt helt perfekt – for meg hørtes den helt fin ut! Men dette er bare småpirk når man ser et så sensitivt stykke og en så god produksjon. Bravo, Zoe Cooper, du har skrevet et minneverdig stykke, et av årets beste, som fortjener et størst mulig publikum!