ANMELDELSE: Julie Madly Deeply, The Crazy Coqs ✭✭✭✭✭

Foto: Steve Ullathorne Julie Madly Deeply

The Crazy Coqs, Brasserie Zedel

12.11.15

5 stjerner

‘Oh, how do you solve a problem like Maria? How do you hold a moonbeam in your hand?’

De fleste av oss husker hva vi gjorde på nyttårsaften i 1999, eller i det minste hvor vi var før alkoholen, gleden eller utmattelsen sørget for at minnene ble litt tåkete. På det tidspunktet i livet mitt drev jeg et stort studenthjem med et utrolig mangfold av nasjonaliteter under samme tak. Da det siste fyrverkeriet hadde sloknet, oppsto det et øyeblikk for allsang, og jeg ante ikke hva slags sanger som kunne samle alle. Plutselig stemte en røst uventet i med «The Hills are Alive», og fikk umiddelbart svar med «With the Sound of Music». Den neste halvtimen forsvant i en spontan og gledesfylt allsang der folk fra Korea, Karachi og Katmandu holdt hender med folk fra Charleston, København og Copacabana i en felles feiring av det unike fenomenet Julie Andrews…

Jeg lurer derfor av og til på om Dame Julie og Rodgers og Hammerstein fortjener en delt Nobels fredspris mer enn enkelte av de for lengst glemte faktiske mottakerne – så sterk er den globale merkevaren til The Sound of Music.

Michael Roulston og Sarah-Louise Young er begge erfarne kabaretartister med mange utmerkelser og minst to utgivelser hver bak seg; men jeg lurer på om selv de kunne ha forutsett hvordan Julie Andrews skulle overta livene deres etter at dette showet startet på Edinburgh-festivalen i 2013. Suksessen var så stor at det fulgte en sesong ved Trafalgar Studios og turné i både Storbritannia og Nord-Amerika. Heldigvis krever ikke deres korte gjestespill i London nå at verken de eller publikum må «climb another mountain» eller forsere stryk utover de rammene som settes av The Crazy Coqs – en av de mest trivelige kabaretscenene i hjertet av byen.

Showet varer i nitti minutter og er delt i to akter. Den første følger Julie Andrews frem til The Sound of Music, mens den andre tar oss fra Salzburg til Hollywood og ender til slutt med hennes senere, og dessverre lydløse, år. Det som slår en umiddelbart, er det grundige arbeidet som ligger bak forestillingen. Young har ikke bare stålkontroll på sangene, som forventet, men hun mestrer også biografien og mytologien rundt sitt subjekt. Hun forteller historien med nøyaktig den rette blandingen av ekte beundring og en passe dose selvironisk skepsis.

Det er mange fallgruver som kunne ha avsporet showet: Hvordan fanger man sjelen til en artist som fortsatt lever, og hvordan «holder man en solstråle i sin hånd»? Begge artistene fortjener stor ros for å styre stødig unna de største skjærene i sjøen.

For det første tror alle at de kjenner Julie Andrews og repertoaret hennes: Du må gi folk sangene de elsker, samtidig som du guider dem gjennom de mindre kjente forestillingene og numrene, særlig fra 1950- og 60-tallet da Andrews var på sitt mest produktive. Young bryter den fjerde veggen tidlig og lover kløktig både allsang og publikumsdeltakelse, samtidig som hun beholder kontrollen, spesielt i den mer fortellende første delen. Selv i et nittiminutters show er det ikke plass til alle sanger i sin helhet, så mye avhenger av treffsikre referanser. Roulston og Young vet at publikummet deres tar poengene raskt. Det holder å kaste inn en strofe eller to, eller et gjenkjennelig riff, for å vekke minnene om en berømt sang. Dette flettes sømløst sammen med historier, skandaler og minner, slik at vi beveger oss gjennom tiårene fra The Boyfriend til Victor Victoria i et forrykende tempo.

Med den berømte blonde parykken og noen treffsikre kostymer ser Young virkelig ut som rollen, og hun glir uanstrengt fra å være en ivrig fan og kommentator til å bli et vidunderbarn og en strålende stjerne med ynde og selvsikkerhet. Viktigst av alt glemmer hun aldri at med Julie Andrews holdt det alltid med «one spoonful of sugar»: Det legges like mye vekt på hennes harde arbeid og profesjonelle tøffhet som på det lette og sentimentale i materialet. Stemmen hennes er også fullt på høyde med Andrews’ tekniske briljans og imponerende fire oktav-spenn. Til tider fant hun også en større varme enn jeg husker fra originalene.

Bortsett fra hans tekniske ferdigheter som arrangør og utøver, er Michael Roulston en kameleon ved keyboardet som uanstrengt tilpasser stilen sin til sangpartnerens behov. Jeg har nå sett ham opptre med flere ulike vokalister, og hvis man bare lyttet til et opptak, ville man trodd det var en ny pianist hver gang. Her bidrar han ofte med et enkelt, men effektivt komp til de halvt sungne, halvt talte partiene; men i de store numrene henter han frem hele det orkestrale registeret og de skarpe, rytmiske detaljene som selv i de søteste små sangene satte den skyhøye tekniske listen Andrews alltid krevde av seg selv.

Det føles litt gjerrig å be om mer når det allerede er så mye å ta av, men jeg satt igjen med en følelse av at dette ville vært et enda bedre show om det var litt lenger og hadde mer pusterom. Både My Fair Lady og Mary Poppins blir avspist med litt kort tid i den tettpakkede første akten, og det samme gjelder Victor Victoria i den andre. Jeg lengtet etter å høre mer fra alle disse i disse artistenes følsomme og vittige hender. Uansett hva man måtte mene om The Sound of Music, så er disse forestillingene høydepunktene i Andrews’ karriere. De inneholder prestasjoner som ikke bare skapte navnet hennes, men som definerte selve forestillingenes rykte. Det ville også gitt rom for flere komiske muligheter for Young til å utvikle sine herlige parodier på Audrey Hepburn, Barbra Streisand og Liza Minnelli…

Dette er en usedvanlig slepen, profesjonell og stilig kveld som viser hvordan moderne kabaret fortsatt utforsker grensene for hvordan man best kombinerer tekst og musikk. Roulston og Young fanger den sunne sjarmen i Andrews’ uttrykk, samtidig som de forteller oss mye om den enorme profesjonelle dedikasjonen som måtte til for å skape et ikon. Det er en fin og rettferdig hyllest til en sanger hvis arbeid har vært både overvurdert og undervurdert på ulike tidspunkter i karrieren. Jeg liker å tro at Dame Julie, åtti år ung i år, ville ha kost seg om hun snek seg inn en kveld i løpet av en av forestillingens mange sannsynlige gjenoppsetninger.

... Og forresten, vi fikk alle en skikkelig internasjonal allsang til slutt!

For mer informasjon om Crazy Coqs, besøk nettsiden deres