ANMELDELSE: & Juliet, Shaftesbury Theatre ✭✭✭

Ray Rackham anmelder & Juliet, en jukebox-musikal med musikken til Max Martin som nå spilles på Shaftesbury Theatre.

Miriam Teak Lee og ensemblet i & Juliet. Foto: Johan Persson & Juliet

Shaftesbury Theatre

20. november 2019

3 stjerner

Bestill billetter

Hva gjør en jente når hennes selvopptatte og selverklærte drittsekk av en elsker har vært utro med hver eneste jente i byen, for så å dø fra henne og etterlate henne med bare ammen og to venner som selskap? Hun forteller sin egen historie selvfølgelig, eller hun stoler i det minste på at William Shakespeare og kona Anne Hathaway river i stykker manuset og starter på nytt.

Cassidy Janson, Melanie La Barrie, Miriam Teak Lee, Arun Blair Mangat. Foto: Johan Persson

& Juliet tar opp tråden der Romeo og Julie slapp, men med én viktig forskjell: Julie dør ikke. Gjennom dette enkle grepet får hun utforske sin egen handlekraft, kvinnerolle og forhold til menn, alt mens ekteparet Shakespeare kjemper om å forme historien hennes. Stemmer det – & Juliet er et gigantisk teater-i-teateret, hvor karakterene fra originalverket (eller i det minste Julie, foreldrene og ammen) manipuleres i en ekteskapelig maktkamp mellom Shakespeare (spilt med treffsikker arroganse av en underutnyttet Oliver Tompsett) og den utvilsomt mer kreative Hathaway (en perfekt Cassidy Janson, som står for mye av forestillingens hjerte). Interessant nok trer de to forfatterne selv inn i roller i Julies nye historie, i et fiffig lag av liv-som-etterligner-kunst-som-etterligner-liv; Hathaway velger omhyggelig én rolle, mens Shakespeare tar på seg et helt ensemble av komiske figurer.

Oliver Tompsett som William Shakespeare. Foto: Johan Persson

Ved å bruke katalogen til nittitallets og nullåttetallets store låtskriver Max Martin, er & Juliet en jukebox-musikal som treffer publikummet som husker sangene fra da de kom. Men i motsetning til andre sjangere i samme gate, føles mange – om ikke alle – låtene like friske og tidsriktige i dag som da de ble sunget i glansdagene til popikoner som Britney, Backstreet Boys og Kelly Clarkson. Orkiestreringen av låtene føles nyskapende, og Martins sanger har en medfødt teatralsk teft. Likevel kommer enkelte låter med en nesten alarm-aktig forutsigbarhet, noe som gjorde at publikum på premierekvelden fortsatte å fnise av sangenes plassering langt inn i andre akt. Janson står for kveldens høydepunkt med sin versjon av Celine Dion-klassikeren «That’s The Way It Is», som slo pusten ut av publikum – ikke bare på grunn av hennes utrolige prestasjon, men også på grunn av sangens perfekte plassering i fortellingen. «Since U Been Gone», «What Do You Want From Me» og «F**kin’ Perfect» (sistnevnte sunget av den herlig scenestjelende Melanie La Barrie som ammen) finner også sin naturlige plass i en harmonisk miks av historie og hits.

Jordan Luke Gage og ensemble. Foto: Johan Persson

David West Reads manus er utvilsomt smart og spiller mye på at Julie tar kontroll over sin egen tilværelse, men det mangler tidvis slagkraft og lener seg litt for mye på påtatt shakespearsk lystighet og tynn humor (en vits om en venn kalt Gail fikk i det minste denne anmelderen og de rundt ham til å stønne). I mange tilfeller, spesielt i slutten av andre akt, føles det som om ekteparet Shakespeare forklarer oss hvorfor vi skal feire Julies selvstendighet, i stedet for å la oss konkludere med det selv. Dessverre fungerer ikke hvert øyeblikk, selv om det er gledelig å se en jukebox-musikal som faktisk er konstruert som en musikal, med konflikt i første akt, et perfekt plassert «11 o’ clock number», klimaks og løsning. Det er bare synd at forestillingen ender opp med tre separate avslutninger, som er minst én for mye.

David Bedella som Lance. Foto: Johan Persson

Et jevnt over strålende ensemble ledes av noen helt spesiell. Miriam-Teak Lees Julie er ikke bare en fenomenal prestasjon, men et karrieremessig springbrett. Som en dyktig komiker med akkurat passe mengde tøffhet og eleganse, pakket inn i et fantastisk stemmeregister, er Lees Julie en person vi alle ville ønske å kjenne. Hun får god støtte av Arun Blair-Mangats bestevenn May, hvis bihistorie som en «ute», men ulykkelig skeiv mann ble behandlet med sensitivitet og stil. David Bedella, i rollen som Julies potensielle svigerfar etter Romeo, spiller med herlig overskudd og stjeler de scenene som ikke allerede er kapret av La Barries amme. Kjemien mellom Bedella og La Barrie er elektrisk.

Cassidy Janson, Miriam Teak Lee og Melanie La Barrie. Foto: Johan Persson.

Det er vanskelig å ikke like & Juliet, da summen av alle delene er ganske imponerende. Regissør Luke Sheppard har samlet det perfekte teamet for å skape et tidløst univers av koreografert lekenhet. Det føles pønka, urbant og gateklokt, mye takket være Soutra Gilmours kaleidoskopiske videodesign og Paloma Youngs melodramatiske og moderne tolkning av elisabethanske kostymer, hvor dansetøy fungerer ypperlig side om side med tunikaer og korsetter. Det føles ungt, levende og smittende livlig – nesten som om noen har badet Shaftesbury Theatre i neonlys, stive rysjer og gitt det et skudd med frekk adrenalin. På et tidspunkt utbryter en karakter: «Alt jeg noensinne har vært, er en sexy ung mann med en stram kropp og mye følelser», noe som på mange måter er en allegori for hele showet. Det faller imidlertid litt igjennom når det beveger seg bort fra den syrlige selvinnsikten og over i det mer revypregede. Selv om & Juliet kanskje ikke endrer verden, vil den i det minste få deg til å smile.