ANMELDELSE: King Lear, Wyndham's Theatre, London ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Kenneth Branagh i Shakespeares King Lear, som nå spilles i en begrenset periode på Wyndham's Theatre i London.

Eleanor de Rohan, Kenneth Branagh og Jessica Revell. Foto: Johan Persson King Lear Wyndham’s Theatre

31. oktober 2023

3 stjerner

Kortet ned til to timer på scenen uten pause, er spørsmålet egentlig ikke "Hvordan vil Kenneth Branagh spille Lear?", men heller "Hva har han utelatt?". I Jon Bausers scenografi ser stjernene ned og danner et øye som observerer de dødelige som prøver å flykte fra sin skjebne. Når stykket starter, beveger solsystemet seg, og vi setter kurs mot jorden. Det er vanskelig å ikke tenke på Doctor Who, og med steiner i bevegelse føles det som 1978 og The Stones of Blood. Mens ensemblet messer og danser gjennom åpningsnummeret, forventer jeg nesten å se Tom Baker, min Doctor, dukke opp. Men det er selvfølgelig Kenneth Branagh, og vi befinner oss i det gamle Britannia, der stammen splittes etter Lears abdikasjon.

Ensemblet. Foto: Johan Persson

Branaghs forkortede versjon går i et forrykende tempo, noe som gir få fordeler og mange ulemper; vi får liten tid til å bli kjent med Lear. Krangelen om de 100 ridderne oppstår før mange West End-musikaler i det hele tatt er ferdige med uvertyren, og det betyr at Lears sammenbrudd føles litt forhastet, spesielt i den første timen. Branaghs grandiose spillestil gjør det vanskelig å se mennesket bak monarken. Ironisk nok roer ting seg etter stormen, og det er kraft i hans knekte konge. Vi setter raskt kurs mot Dover, noe som gir Doug Collins' utmerkede Edgar/Mad Tom muligheten til å innta sentrum av scenen sammen med Joseph Kloskas like suverene Gloucester. Sammen leverer de et overbevisende biplot som truer med å overskygge selve hovedhistorien. Vokalt er de medvirkende sterke, og tekstens rytme hamrer av gårde. Deborah Alli og Melanie-Joyce Bermudez har det herlig campy som Goneril og Regan, mens Jessica Revell er en øm og sterk Cordelia, samt en imponerende Narre.

Doug Colling, Joseph Kloska, Kenneth Branagh og Dylan Bader.

Med bare noen få linjer om politikere og de gale som leder de blinde, er det kun få øyeblikk som treffer dagens samfunn. Dette er ikke en produksjon for vår tid, og den er ofte for bombastisk for tekstens nyanser. Den tar seg aldri tid til å puste eller la stykket tale for seg selv; den mangler dybde. Men kjedelig er den i hvert fall ikke. Det er to engasjerende timer, og selv om den kanskje ikke når de emosjonelle høydene til tidligere Lear-oppsetninger, får du i det minste mer tid til å diskutere forestillingen i baren etterpå.

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV FOR TEATEROPPDATERINGER