ANMELDELSE: Knight Of The Burning Pestle, Sam Wanamaker Playhouse ✭✭✭✭

The Knight of the Burning Pestle

Sam Wanamaker Theatre

28. februar 2014

4 stjerner

Rodgers og Hammerstein ville fortalt deg at det ikke finnes noe som er bedre enn en ekte «Dame», og selv om de har rett i det, så er det ingenting som slår følelsen av å gå i teateret for å se et stykke du ikke vet noe som helst om, og bli fullstendig bergtatt. Enda mer spennende er det når stykket det gjelder ble skrevet helt tilbake i 1607, «unnfanget og født» i løpet av åtte dager for lenge siden.

Men akkurat slik var det i kveld på nydelige Sam Wanamaker Theatre, der Adele Thomas' vidunderlige, treffsikre og perfekt utførte produksjon av Francis Beaumonts «The Knight of the Burning Pestle» spilles og sprer ubetinget glede til publikum.

Manuset er friskt, morsomt og oppsiktsvekkende postmoderne til å være skrevet for så lenge siden.

Selve premisset handler om en teatertrupp som skal fremføre et innøvd stykke for et London-publikum. De starter, men i salen sitter det kranglete og høylytte kverulanter – folk som ikke er redde for å lage oppstyr og kreve akkurat den underholdningen de selv vil ha, fremfor det de faktisk har betalt for å se.

Kverulantene krever et stykke for arbeiderklassen og insisterer på at deres læregutt Rafe (som jobber for en kjøpmann og som, med rette, frykter kjøpmannens kone) skal bli med truppen. Rafe er en sjenert, beskjeden og litt kluntete fyr som må kastes ut i det og gjøre som de forlanger på scenen, mens det opprinnelige stykket prøver å rullere videre så godt det lar seg gjøre.

Det er like surrealistisk som det er morsomt. En rendyrket farse, men en som er drevet av et ekte hjerte.

Det finnes ikke en eneste person her som ikke er hundre prosent trygg på sin oppgave, fullt kapabel til å utføre den, og totalt dedikert til å sørge for at samspillet sitter som støpt.

Ensemblet oser av talent. Det krever enorm dyktighet å spille dårlig skuespill på en overbevisende måte – men denne truppen briljerer på feltet. Man ler høyt støtt og stadig. Det er spor av både divanykker og stjernestatus i mange av rollene, men ingenting føles malplassert; alt fungerer i en synkronitet som er både imponerende og utrolig underholdende.

Som de selvutnevnte publikummerne som kaprer forestillingen, er Phil Daniels og Pauline McLynn rett og slett fantastiske. Sekvensen der hun bråker med søtsakpapir og deler ut til de rundt seg, mens hun fullstendig stjeler oppmerksomheten fra dem på scenen, er hysterisk morsom. Og Daniels har en unik evne til å lande en vits for så å tyne enda mer humor ut av situasjonen. Sammen er de en komisk sensasjon.

Matthew Needham leverer kveldens prestasjon som Rafe, den beskjedne gutten som kastes ut i rampelyset. Forsiktig, enkel og på dypt vann, men alltid med et ønske om å lykkes – detaljrikdommen Needham gir denne karakteren er nyansert og givende. Han er morsom på alle tenkelige måter, og så, helt uventet, leverer han en tale mot slutten som er genuint rørende og som gir en stolthetsfølelse over å være Londoner. En mesterlig prestasjon.

Alex Waldmann er i toppform som truppens hovedrolleinnehaver, som hater inntrengerne som blir påtvunget dem, men som samtidig er åpen for alle slags forfengelige og prangende fakter som hører en «stjerne» til. Det er en glitrende komisk innsats, og spøkelsesscenene hans er spesielt severdige. Damen bak meg var så overbevist om at han faktisk var død at hun hylte høyt da han våknet i kisten. Helt utrolig.

Særlig den fysiske komikken hans er en fryd. Han og Needham har en slåsskamp som bokstavelig talt foregår i hele teateret, der de krasjer inn i stolper, vinduer, glassvegger, vegger, gulv og publikummere. Ingenting spares i jakten på en god latter.

Sarah MacRae matcher Waldmann på alle punkter som Luce, truppens skjønnhet. Hun er herlig i alt hun gjør, spesielt i samspillet med mannen faren vil hun skal gifte seg med (en perfekt fremstilt snobb med en fantastisk replikkføring på rim, spilt av Dickon Tyrell, som har kveldens beste entré og hvis helrosa antrekk i de tre første aktene er selve definisjonen på komikk). Men hun imponerer også i de ektefølte scenene med Waldmann. Talen hennes over det hun tror er Waldmanns døde kropp er rett og slett strålende.

Det er også utmerket komisk arbeid fra Samuel Hargreaves (en slags hoffnarr som synger, danser og spiller med stor presisjon), Dennis Herdman og Dean Nolan (en slags Helan og Halvan-duo som fungerer som perfekte motstykker til Needhams Rafe – spesielt en flyvende klovn og en prinsesse med gyllent skjegg). Magisk.

Hannah McPake er nydelig som Mistress Merrythought, og i en prestasjon som virkelig stjeler showet (alt han gjorde var sublimt og morsomt, selv måten han bar sin absurde røde parykk på), er Giles Cooper en sensasjonell Michael – den puslete, men oppriktige og sympatiske lillebroren til Waldmanns selvsentrerte Jasper.

Paul Rider får mye ut av lite som Merrythought, og det valgte kostymet (skittent undertøy) fungerer godt som kontrast til hans evig optimistiske natur. Han synger mye, og ofte ikke særlig pent, men det føles aldri feil. På et eller annet vis klarer han å gjøre det falske sjarmerende.

Brendan O'Hea er fabelaktig som den ondsinnede, knivslipende skurken av en hotelleier (kanskje den mest tragiske skurken i West End), før han leverer en tour de force som den latterlige kjempe-barbereren som Rafe må overvinne.

Hele ensemblet er en ren fryd. Ingen virker usikre eller redde for hva regissøren ønsker, og det Thomas har ønsket er en enkel, ujålete, men svært smart og morsom realisering av Beaumonts visjon. Her står regissøren på trygg grunn, og resultatet er en triumf. Tre timer med ren glede.

Det er ingen tvil om at man kunne ha klippet litt i forestillingen, men ærlig talt så trengs det ikke. Dette føles ikke som en lang kveld i teateret. Den sprudler avgårde med en entusiasme og livsglede som er både oppløftende og magisk.

Det er utrolig å tenke på at dette stykket ble skrevet bare syv år etter Hamlet. Det føles like friskt og aktuelt i dag.

Hvis du setter pris på varmen som oppstår i møtet mellom humor og sannhet, bør du skynde deg å se dette. En sikker vinner.