ANMELDELSE: Leopoldstadt, Wyndham's Theatre, London ✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder Tom Stoppards nye skuespill Leopoldstadt som nå spilles på Wyndham's Theatre i London.

Ensemblet i Leopoldstadt. Foto: Marc Brenner Leopoldstadt

Wyndham's Theatre, London

4 stjerner

Bestill billetter

Det er mye å applaudere i Tom Stoppards nyeste, og sannsynligvis siste, skuespill LEOPOLDSTADT. Faktisk kanskje for mye, ettersom Merz-familiens seksti år lange reise i Wien dekker mye grunn og over tjue karakterer; med start ved tenning av et juletre i 1899 og avsluttet med tre karakterer som utholder etterkrigstidens avsløringer i 1955. Men overflod her kommer i form av en passende og velkommen rikdom; like tro mot det omfattende tidsspennet som de viktige temaene det rommer.

Ensemblet i Leopoldstadt. Foto: Marc Brenner

Konseptuelt er LEOPOLDSTADT fascinerende. Vi følger Adrian Scarborough og Faye Castelow som Hermann og Gretl Merz, en ledende wiener-industrialist og hans katolske kone, mens de ved århundreskiftet forsøker å assimilere seg i Wiens overklasse. Begrepet «katolsk, av jødisk herkomst» kastes rundt under et stort familieselskap, mens de eldre eller mer ortodokse medlemmene av Merz-familien strever med å forstå hvordan man kan være begge deler samtidig (samtidig som de styrer med å pynte et juletre). Vi beveger oss to tiår frem og finner karakterene midt i det glade tyvetallet; de som var i sin beste alder er nå grånende, og Merz-barna og deres søskenbarn er blitt voksne. Østerrike har blitt herjet av den store krigen, og skadene er tydelig etset inn i hvert medlem av familien Merz, både fysisk og sjelelig. Assimileringens spøkelse henger over familien som en uønsket slektning ved bris-seremonien de er samlet for å feire. Likevel forblir dagens viktigste spørsmål identitet og tilhørighet; og her evner Stoppards skarpe dialog å si utrolig mye med få ord. Vi hører brølet fra et jagerfly og lyden av marsjstøvler og befinner oss i Wien i 1938, der stykket og karakterenes skjebner tar en knusende og rystende vending.

Caroline Gruber og Clara Francis. Foto: Marc Brenner

LEOPOLDSTADT er et av disse sjeldne stykkene som er sterkere på grunn av summen av sine svært tydelige deler. Fra Patrick Marber som dyktig lar regien hoppe mellom tiår uten å miste tråden, til Adam Corks overraskende skremmende og smidige lyddesign, er stykket en imponerende bragd av teatralsk og intellektuell art; det har den auraen av storhet og verdighet man forventer fra den åttiårige Stoppard. Det taler mest veltalende når karakterene filosoferer fremfor å debattere (det er en fantastisk scene der Caroline Grubers perfekt balanserte Bestemor Emilia sørger over de glemte ansiktene i et familiealbum), og hever seg over de forventede «stoppardismene» til et nivå av kaos og terror når familien Merz konfronteres med grusomhetene under Krystallnatten og utover.

Faye Castelow og Adrian Scarborough. Foto: Marc Brenner

Scarborough og Castelow leder et imponerende ensemble som vi virkelig knytter oss til; forholdet mellom Alexis Zegerman og Ed Stoppards Eva og Ludwig er så vakkert troverdig i de tidligere scenene at publikum gispet på premierekvelden da Mark Edel-Hunts kalkulerende og skremmende nazist rettet blikket mot dem. Det er fordi vi kan gjette skjebnen deres, selv om vi sitter og ønsker det motsatte. Når bare tre medlemmer av Merz-familien gjenstår etter 1940-tallets redsler, opplever vi en genuin sorg, for vi får da vite skjebnen til de menneskene vi har fulgt i førti år: «Auschwitz, selvmord, Auschwitz, dødsmarsj, Auschwitz, Auschwitz, Auschwitz».

Mark Edel Hunt. Foto: Marc Brenner

Selv om stykket ikke er selvbiografisk, er elementer fra Stoppards egen jødiske arv tydelig vevd inn i tematikken, og selv om Stoppard ikke drar noen åpenbare allegoriske paralleller til dagens samfunn, lurer et moderne blikk i skyggene av Richard Hudsons vakkert ruvende scenografi. Stykket holder ofte opp et speil mot problemstillinger verden står overfor i dag, nesten uten å prøve, noe som på en eller annen måte gjør det enda mer gripende. Og likevel mister det aldri helt humoren. Under en utsøkt vurdert finale er det bare én av de tre gjenlevende Merz-familiemedlemmene som har gjennomlevd Holocaust (de to andre emigrerte til Storbritannia og Amerika). Ironien i at de to emigrantene har en sterkere jødisk avstamning går ikke ham hus forbi: «Jeg er bare tre fjerdedeler jøde, du er den komplette katastrofen».

En katastrofe er dette stykket ikke. Det er et delikat nyansert, hjemsøkende gripende og viktig teaterstykke. Vær så snill, gå og se det!

BESTILL BILLETTER TIL LEOPOLDSTADT