ANMELDELSE: Living With The Lights On, Young Vic ✭✭✭✭✭

Living With The Lights On

Young Vic

17. mars 2016

5 stjerner

Det er en ubestridt sannhet at ingenting kler teatret bedre enn å granske og parodiere seg selv. Living With The Lights On, Mark Lockyers brutalt ærlige og brennende oppriktige reise fra lovende skuespiller ved RSC til totalt sammenbrudd – og hans påfølgende vei tilbake til et liv i balanse – er et ekstraordinært stykke arbeid. Det er et helt nødvendig bidrag til teaterlandskapet for alle som har hatt psykisk sykdom inne på livet. (Noe som for øvrig gjelder alle.)

En enmannsforestilling, spesielt en som kretser rundt refleksjonene over en skuespillerkarriere, kunne fort ha sunket ned i kvelende narsissisme. Vi blir imidlertid umiddelbart avvæpnet av Mark selv, som hilser personlig på alle i døren og ønsker oss velkommen inn i studioet på Young Vic. Energisk og omgjengelig beroliger han oss med at vi kan legge alle teaterkonvensjoner og «den fjerde veggen» bak oss; han er der rett og slett bare for å fortelle en historie.

Og for en historie det er! Med rekvisitter og teater-rask strødd utover scenen, vever Mark fortellingen om sitt liv frem til i dag. Ved å kaste seg fra den ene levende og skarpe karakteriseringen til den neste absurde og banale etterligningen, får Mark publikum til å vri seg i latterkrampe. Men på en femøring snur han og leverer emosjonelle nådestøt som avslører den skjøre sårbarheten til en mann på kanten av stupet. Marks personlige oppløsning varsles av introduksjonen av en sleip amerikaner som presenterer seg som djevelen. Han forfølger ham nådeløst og bryter aggressivt ned forholdet til familie, venner, elskere og til slutt virkeligheten selv.

Marks stadig mer bisarre oppførsel transformeres fra overlegen arroganse til farlige vrangforestillinger, idet han stjeler fra og skader dem som prøver å hjelpe ham. Jeg ble lamslått over hans vilje til å dele og utforske smerten og skammen han påførte dem som elsket ham. Det går et hørbart sukk gjennom salen når han svikter og bedrar de samme menneskene han tidligere har beskrevet med slik kjærlighet. Etter flere selvmordsforsøk, brannstifting og opphold på ulike psykiatriske institusjoner, havner han til slutt i fengsel. Der beskriver han hjerteskjærende hvordan han for første gang på mange år følte seg «trygg» bak metervis med murstein.

Like beundringsverdig er hans uvilje mot å fordømme de mange fagfolkene innen medisin og juss han har vært i kontakt med. Tværtimod står han stolt tilbake og kaller seg selv et bevis på at systemet fungerer; gjennom deres innsats har han vært i stand til å vende tilbake til et normalt liv. Lockyers svingninger mellom arrogant kjendis-namedropping og ydmyk takknemlighet er det som gjør dette stykket så fengslende. Når han minnes sine klassiske roller, glinser replikkene hans med en kraftfull muskuløsitet som gir deg lyst til å se ham i en full produksjon.

Det er tydelig hvor mye denne forestillingen allerede har utviklet seg under Ramin Grays klare regi, men hvor den tar veien etter denne korte spilleperioden er ikke godt å si. Materialet og prestasjonen fortjener definitivt et lengre liv, men dypest sett er denne historien en plattform for en mann som må drive ut sine demoner. Hvis målet med produksjonen var å introdusere Mark Lockyer for teatermiljøet igjen, har den utvilsomt lykkes. Men hvis målet var å skape debatt om det dagsaktuelle temaet mental helse, vil ringvirkningene garantert nå langt utover scenekanten.