ANMELDELSE: Mandy Gonzalez med Seth Rudetsky, strømmet over nett ✭✭✭

Julian Eaves har anmeldt Mandy Gonzalez, som gjestet Seth Rudetsky i den nyeste utgaven av konsertserien Seth Online.

The Seth Concert Series med Mandy Gonzalez og Seth Rudetsky

Direktesendt søndag 25. april, i reprise mandag 26. april

Seth Concert Website

Og slik har nok en episode rullet over skjermen.  Denne serien, som nå har pågått i flere måneder, har blitt en så fast institusjon på den virtuelle musikalske teaterscenen at den nå gjør nøyaktig det teater er ment å gjøre: den får oss til å stille spørsmål.  Ser du, jo mer jeg ser på dette showet, desto mer begynner jeg å lure på motivasjonen bak.  Seth Rudetsky har holdt på med sine cabaret-pratashow i mange år, lenge før dagens 'merkelige tider'.  Han har utviklet en egen metode for dette, ofte med gjester han har jobbet med før og gjerne har langvarige vennskap med.  I lang tid har formatet fungert utmerket: så lenge gjesten har en god historie eller to på lager og kan 'leverere' noe fra det Broadway-baserte repertoaret i løpet av 90 minutter, flyter alt sømløst.

Og likevel.  Etter hvert sniker det seg inn en liten tvil, og før man vet ordet av det, spør en liten stemme: 'Var det alt?'  Hjulene går i stadig snevrere sirkler i et overkjent og forutsigbart repertoar, og de ulike gjestenes CV-er begynner å ligne mer og mer på hverandre.  Seth virker selv litt rådvill når det gjelder hva han skal gjøre med et format som umerkelig, men gradvis, er i ferd med å gå tom for energi.

Mandy Gonzalez hadde kanskje en rød tråd gående da hun satte i gang med sin egen versjon av 'Dat-da-dah-dah-daaahh!' fra Lin-Manuel Mirandas 'Hamilton' (sangen har muligens en annen tittel, men for meg vil den alltid bare være refrenget).  Revolusjon?  Samfunnskritikk?  'Que Sera, Sera' (Jay Livingston og Ray Evans) ble servert i et herlig, langsomt blues-arrangement som hentet frem noen dype og inderlige toner fra Gonzalez.  Dette er den typen opptreden som – under normale omstendigheter – er nok til å skape et gnistrende kabaretnummer.

Men dette er langt fra 'normale omstendigheter'.  En fantastisk prestasjon kan gjerne etterfølge en annen, men hvis sangene drar i ulike retninger, har de en tendens til å undergrave den samlede effekten.  Selv om jeg mistenker at drivkraften bak disse online-showene var koronastengte teatre og underholdningssteder, med et ønske om å erstatte det publikum savner – sangene, sangerne, glamouren, sladderen og kjendisfaktoren – så tror jeg kanskje man bommer litt på målet.  Det er ingen skam i det: vi står i en situasjon uten sidestykke som ingen var forberedt på.  Vi har lov til å trå feil.  Det må også sies at Rudetsky er en fenomenalt skarp og intelligent artist, og hans analyser av ulike prestasjoner i kjente musikalnumre er obligatorisk lærdom for alle som elsker sjangeren.  Vi får små glimt av dette i serien, men kanskje produsentene har bedt ham om å ikke gå 'for dypt' i detaljene?

Man kan bare lure.  For min del savner jeg den siden av ham.  Men selv ikke det er det som mangler i disse konsertene.  Nei.  Etter moden overveielse tror jeg at det publikum virkelig savner når musikalsk teater er borte, ikke er sangene eller stjernene, men historiene.  De savner narrativet.  Og formatet i dette showet gir deg ikke nok innblikk i disse historiene til å kompensere for mangelen på selve teateropplevelsen.  Det er ikke uten grunn at en av de mest vellykkede gjestene var Jackie Hoffman: de fleste sangene i den episoden var skrevet av henne selv, og – herregud – når de serveres samlet i en kabaret, har de en slagkraft som virkelig merkes.

Kirsty MacColl og Pete Glenisters 'In These Shoes' åpnet imidlertid et vindu mot friskt, nytt territorium.  Men da jeg hørte den, lengtet jeg etter å se den i en annen kontekst enn bare hva den betyr for artisten som synger den.  Det finnes mange måter å gjøre det på: for mange år siden på ITV fungerte 'Song by Song by Sondheim'-formatet utmerket for en rekke andre låtskrivere – en original tilnærming som tok oss rett til kjernen av materialet.  Artisters egne minner, selv om de kan gnistre av spenning og nerver fra scenelivet, stikker sjelden dypere enn det.  Og den noe tilfeldige teknikken i dette showet, hvor sangeren får sette stemningen, fører uunngåelig til en følelse av at mye blir veldig likt.

Hva annet kan forklare et plutselig sprang til Jim Steinmans 'Total Eclipse of the Heart' (en 80-talls hit for Bonnie Tyler, senere dyttet inn i Broadway-oppsetningen av 'Dance of the Vampires' i 1997)?  Joda, Gonzalez synger den nydelig, og Seth akkompagnerer ettertenksomt, men hvorfor er den med?  Hva relaterer den seg til?  Hvis det eneste svaret er 'Gonzalez', er hun da en interessant nok karakter til å holde på oss gjennom hele showet?  Vel, i musikkdramatisk forstand ville svaret være 'Ja, HVIS det står nok på spill'.  Så, hva står på spill i dette showet?  Svaret er: ikke særlig mye.  Faktisk virker disse opptredenene mest som en påminnelse om at det finnes skuespillere og sangere som for tiden ikke er synlige andre steder.  Det er et verdig mål i seg selv, men det er ikke nødvendigvis et solid fundament for en lang rekke konserter.

'Breathe' fra Lin-Manuel Mirandas 'In The Heights' var neste låt ut, vakkert fremført, men hvem vet egentlig noe om 'historien' den er med på å fortelle?  Eller hvem Lin-Manuel Miranda er, og hva som opptar ham?  Igjen, dette er viktige spørsmål som et show som dette unngår.  Og jeg begynner å savne dem.  Skikkelig.  Spesielt når nok en gjennomgang av 'Defying Gravity' (Schwartz, 'Wicked') høres flott ut, men likevel føles tung som bly.  For fansen ble Bruce Springsteens 'Born To Run' en spennende opplevelse, men hvorfor følge den opp med 'Satisfied' fra 'Hamilton'?  Om det bare fantes en måte for en kurator (eller regissør?) å forme hele programmet til en mer sammenhengende helhet.  En stor artist som Mandy Gonzalez fortjener virkelig det aller beste.