ANMELDELSE: Midnight Your Time, Donmar Warehouse Online ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Diana Quick i Midnight Your Time, presentert digitalt av Donmar Warehouse i London.

Midnight Your Time Donmar Warehouse Digital

Tilgjengelig på nett frem til 20. mai 2020

Se den her Når teatersjefer brått blir fratatt sine fysiske scener, må de tenke nytt om hvordan de skal produsere innhold for publikum. Gjenbruk av arkivopptak fra tidligere år fungerer kun som en midlertidig løsning – enten som et nostalgisk gjensyn eller en mulighet for dem som gikk glipp av forestillingen sist. Nick Hytners beslutning om å gjenoppta Alan Bennetts to monologserier for TV – Talking Heads – er det mest omtalte eksemplet på det som nå ligner en trend: å ta stykker skrevet for én karakter, uansett medium, og presentere dem på nett for å fange den felles følelsen av isolasjon hos både skuespiller og seer.

Michael Longhurst har vendt tilbake til en halvtimes monolog som først ble spilt på scenen av Diana Quick i Edinburgh i 2010. Vi ser en serie korte videohilsener rettet mot kamera, som det aldri kommer svar på. For ti år siden var teknologien bak videomeldinger fortsatt relativt ukjent, mens den i dag står sentralt i vår daglige kommunikasjon. Det som var nyskapende da, er dagdagsk nå, men desto mer relevant for vår nåværende situasjon. Dette er et klokt valg av materiale som gir et presist innblikk i dagens virkelighet.

Vi starter med et blikk på Judys skrivebord mens hun forbereder seg på å sende en melding til sin datter, Helen, som befinner seg i utlandet. Vi får vite at Judy er en pensjonert advokat med to voksne barn, som lever en aktiv og velstående pensjonisttilværelse i Nord-London. Gjennom de rundt tolv meldingene lærer vi gradvis mer om livet hennes, og spesielt – gitt mangelen på svar – hennes vanskelige forhold til datteren, som har flyttet for å jobbe i Palestina etter en krangel med moren.

Dramatiker Adam Brace har ikke gjort noen innsats for å gjøre denne kvinnen spesielt sympatisk. Hun mangler selvinnsikt, særlig når det gjelder hennes egen evne til å manipulere og kontrollere under dekke av det motsatte. Man forstår godt datterens vegring mot å svare. Videre får man inntrykk av at menneskene hun møter – enten det er en afghansk flyktning invitert på middag eller den avgåtte lederen for kvinneforbundet for fred som hun nylig har overtatt – har mye å holde ut med. Men dette er kanskje nøkkelen til spenningen i monologer – vi får et privilegert innblikk i karakteren som vedkommende aldri har selv. Karakterens eierskap til kameraet matches av vårt bredere perspektiv på livet hennes.

Men konturene av denne selvsentrerte personen fylles på minneverdig vis med tyngden i Quicks rolletolkning. Gjennom dyktig bruk av ulik sminke, hår og kostymer skaper hun ulike stemninger i sitt eget hjem, noe som gir visuell friskhet til en produksjon som ellers kunne blitt for statisk. Hun spiller på et bredt følelsesregister, fra innledende selvtilfredshet til beksvart desperasjon og undertrykt sinne – følelser vi alle kan kjenne oss igjen i under dagens isolasjon. Enten det er beruset trygling, fortvilelsen i stemmen eller forsøkene på å fremstå som saklig overfor den fraværende datteren, formidles det et tydelig bilde av en kompleks kvinne som føler at identiteten glipper, og en mor som ønsker kontakt, men mangler innsikten til å finne den. Kjennere av Quicks karriere, helt fra Gjensyn med Brideshead, vil kjenne igjen den samme kjølige, elegante nåden, avbrutt av uventet emosjonell villskap. Disse små glimtene får en til å ønske at hun hadde spilt Medea eller noen av Albees store kvinneroller.

Innenfor rammene av tid og format er produksjonskvaliteten høy. Quick og Longhurst treffer blink med små justeringer i bevegelser og gestikk tilpasset den lille skjermen, og bildevinkler og lysbruk utnyttes kreativt uten å bryte illusjonen av at dette er Judys eget webkamera. Akkurat som i Bennetts monologer, finner de en god balanse mellom realistisk fortelling og tidsforløp som lar seeren ane de dypere lagene i forhistorien.

Dette kunne fort blitt en selvhøytidelig historie om det privilegerte livet i Islington, preget av middagsselskaper og godhjertet, men nedlatende veldedighet. Men takket være Quicks dype innlevelse får vi mye mer. Selv om vi aldri får møte datteren, sitter vi igjen med et nyansert og tidløst portrett av gjensidig misforståelse, og en snikende følelse av hvordan disse personlighetene alltid må ha stått mot hverandre. Noe forutbestemt i de sykliske temaene løfter denne prestasjonen til et genuint tragisk nivå.