ANMELDELSE: Moll Flanders, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Daniel Defoes Moll Flanders som nå spilles på Mercury Theatre i Colchester.

Moll Flanders.

Mercury Theatre, Colchester

3.10.18

3 stjerner

Bestill nå Regissør Ryan McBryde hadde stor suksess på Mercury tidligere i år med den nye britiske musikalen Pieces of String, som sikret komponist Gus Gowland en Stage Debut-pris for få uker siden. McBrydes enorme ferdigheter som regissør vises igjen her, hvor han skaper en fartsfylt og livlig versjon av Daniel Defoes klassiske roman, i Nick Perrys «uترo» adaptasjon. Det var kanskje for mye å håpe på at den skulle nå de samme høydene som Pieces of String, men dette er uansett en svært fornøyelig kveld levert av et utrolig talentfullt ensemble.

Defoe kjemper med å følge opp suksessen til Robinson Crusoe når han snubler over inspirasjonen til historien om Moll Flanders – født i fattigdom, forlatt av foreldrene, oppvokst på barnehjem i Colchester (noe som gir historien et fint lokalt preg), mangegift, tyv, prostituert og en kvinne som ved et uhell gifter seg med sin egen bror. Narrativet har en sterk struktur og historien fortelles med stor tydelighet, så man trenger ingen forkunnskaper om Molls liv. Den første store applausen må gå til scenograf Gabriella Slade, som har skapt en av de beste kulissene jeg har sett på Mercury; funksjonell, med rom for mange lokasjoner og en utmerket flyt, komplementert av fantastiske kostymer, lys og lyd. Det er den perfekte boltreplassen for det fremragende ensemblet.

Eva-Jane Willis er glimrende som Moll, grov og dristig når det trengs, men også svært god til å understreke Molls sårbarhet – særlig når hun blir den typen tyv hun selv forakter; selvforakten hennes er vakkert formidlet. Som Defoe fungerer Bill Champion utmerket som forteller, og han engasjerer publikum gjennom hele stykket med tørre observasjoner om historien hennes og om skrivekunstens natur, mens han bryter den fjerde veggen med stor sjarm. Ensemblet er strålende og spiller et galleri av lurvete karakterer med den største selvfølge. Annie Wensak er spesielt god i sine ulike «moderroller», fra den søte sykepleieren til den mer sinistere Mother Midnight. Mark Peachey glitrer i flere roller, Dan Bottomley er full av energi, spesielt som landeveisrøveren Jemmy, og alle i besetningen virker i stand til å plukke opp et hvilket som helst instrument og spille med letthet. Sangprestasjonene er imponerende, spesielt i gospelnumrene fra Sørstatene.

Og her ligger, etter min mening, produksjonens svakhet – musikalnumrene. Siden Hamilton rystet musikalverdenen med sin blanding av moderne musikk og historie, har nye musikaler i større grad tatt i bruk denne rockeopera-stilen (Six utforsker livene til Henrik VIIIs seks koner som et jenteband, og Wasted gjør det samme med Brontë-søstrene). Her står Moll Flanders med én fot i den tradisjonelle musikalstilen og den andre i en mer moderne rockestil; du får høre låter som We Are Family, Fever og den nevnte gospelmusikken. For min del faller det mellom to stoler – et tydeligere valg i én av retningene ville ha gitt forestillingen mer fokus. Den bruker moderne sjargong, og jeg skulle ønske den fullt ut hadde omfavnet rockeopera- og steampunk-stilen. Det er en dristig og frekk forestilling, noe jeg liker godt, men til tider – spesielt i første akt – grenser det mot julespill-farse (pantomime), og temaene rundt morsrollen kunne vært dypere utforsket.

Når det er sagt, fungerer ensemblet så godt sammen at kvelden flyr av gårde. Dette er en underholdende affære som uten tvil vil bli en publikumsfavoritt etter hvert som spilleperioden setter seg. Det er vel verdt å bli med på den episke reisen med denne Moll, og all ære til Mercury for nok et dristig valg i programmet.

BESTILL BILLETTER TIL MOLL FLANDERS HER

Foto: Scott Rylander