ANMELDELSE: Monstersongs, The Other Palace ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Rob Rokickis Monstersongs på The Other Palace Studio Theatre.

Monster Songs

The Other Palace Studio

6. november 2018

5 stjerner

Rob Rokicki er kanskje ikke et navn alle kjenner her til lands ennå, men det burde han være. Denne uken fikk vi overvære en konsertversjon av den amerikanske artistens nyeste verk: en sangsyklus på 12 låter basert på velkjente skurker fra myter, eventyr og grøssere, der hver låt utforsker ulike epoker, holdninger og musikalske stilarter. Verket er en moden destillasjon av mange års kreativitet, delvis inspirert av samarbeidet med illustratøren David O'Neill. O'Neills bilder fyller den flotte boken som følger utgivelsen – og som også inneholder CD-en – og bildene ble projisert på veggen i studioet for kveldens utsolgte sal. Dette er et av de sterkeste nye partiturene vi har hørt på lenge, med utrolig mye å glede seg over.

Og vi koste oss virkelig. Rokicki samarbeidet her med den utmerkede regissøren Ryan Watson og den lovende unge produsenten Denise Koch, hvis visjon og pågangsmot virkelig fikk dette prosjektet opp og stå. Sammen hadde de samlet et stjernelag for å fremføre disse fantastiske nye sangene. Rokicki selv er en glimrende utøver og ledet det hele fra pianoet, backet av et suverent rockeband bestående av Amy Davis på vakkert lyrisk fiolin, Connor Arnold og John Caddick på gitarer av stadion-kvalitet, og Gareth Thompson som leverte suggererende rytmer på trommer.

West End-stjerneskuddene Tyrone Huntley og Cleopatra Higgins ledet åpningsnummeret 'Monsterbaby', en grunge-aktig og energisk start som satte den friske, men mørke tonen perfekt med sitt Frankenstein-aktige refreng, 'We made a monster, baby'. Rokicki bruker ord med forbløffende presisjon og vidd, og bygger opp sine verbale poenger med en disiplin og selvsikkerhet det er sjelden å se hos tekstforfattere. Litt som Oscar Hammerstein II før ham, kan teksten virke enkel på papiret, men i kombinasjon med musikken blir den plutselig slående og minneverdig. I tillegg er formsansen hans lytefri: hver sang forteller en komplett historie uten å dvele for lenge.

Hans tolkning av 'The Mummy' var en animert parodi: I 'Unravel' utnyttet Rokicki selv ordspillet i tittelen på humoristisk vis, der han blandet en emosjonell tilstand med det groteske i at gjenferdets bandasjer går i oppløsning. Denne kloke kombinasjonen av humor og intellekt er typisk for hans innsikt: vi morer oss over situasjonene samtidig som vi føler med karakterene.

Ingenting kunne skapt en kraftigere kontrast enn den skremmende 'Say Goodbye', fremført av Sinead Walls eksemplariske femme fatale-tolkning av Medusa. Wall blir bare bedre og bedre, og denne prestasjonen var intet mindre enn guddommelig. Hun finner en uendelig subtil og sensitiv variasjon i klangen for å utforske sangen, og avslører de innerste tanker og de største dramatiske fakter på en organisk måte som alltid overrasker.

Verdenen i 'Down and Under' var herlig annerledes, en flåsete duett mellom Huntley og den bare 16 år gamle Bradley Riches, i rollene som to trollefantaster. Riches er et navn å merke seg, for han holdt virkelig stand på en scene fylt med langt mer etablerte navn. Rokickis forførende harmoniske oppfinnsomhet gjorde at man alltid holdt med dem, og Huntley var i perfekt harmoni med hver minste nyanse i teksten.

Amanda Flynn inntok deretter scenen sammen med Wall i en dyster fortelling om to zombier, 'Blood and Brains': en frydefull duett som blandet 50-talls rock'n'roll med en dæsj 60-talls twist. Helt uimotståelig! Deretter blåste den unge og fenomenalt talentfulle George Damms oss av banen med sin 'Les Mis'-inspirerte fortelling, kanskje filtrert gjennom Bon Jovis låtkatalog: 'The Plans' forteller historien om skapelsen av Baron Frankensteins monster fra Igors perspektiv.

Så fikk vi Higgins i full utfoldelse med 'Right Through You', en vittig vri på en klassisk trope: spøkelset. Hun beveget seg fra et hjemsøkende, rolig parti over i en oppsiktsvekkende livlig og optimistisk avslutning ('I've got nothing but time'), som virkelig viste frem hennes fantastiske rockestjerne-kvaliteter – både fysisk kraftfull og emosjonelt elektrisk.

Riches kom tilbake med litt kul West Coast-rock i 'Reluctantly', historien om en drage. Deretter snudde Damms medaljen helt rundt og sendte frysninger nedover ryggen på oss med den skremmende 'I'm Sorry', en tittel som kan tolkes på mange måter – en doppelgängers tilståelse, der Damms sang med sin 'engelske' stemme, først til lett akustisk gitar før det hele eksploderte i energisk thrash-rock.

Flynns andre nummer, 'Hell Hath No Fury', feide all tvil til side som en heks tatt rett ut av en Angela Carter-omskriving av barnelitteraturen. Så fikk vi 'Footprints' (skrevet sammen med Joe Iconis), der Huntleys Yeti og Rokickis Sasquatch sang duett i en bemerkelsesverdig krysning mellom Nick Cave og Eagles – en miks av melankoli og glamour med refrenget 'Two lost souls'. Midt i det triste er det alltid et lekent, skjevt smil å spore hos Rokicki.

Hele ensemblet samlet seg til den storslåtte finalen: 'It's Over/The Return of Monsterbaby' er en Jonathan Larson-aktig hymne i mange lag, med massevis av både energi og filosofi, som tok publikum med storm helt frem til den praktfulle avslutningen. Det er vanskelig å si hvor denne forestillingen går videre: sangsykluser er alltid en utfordring å selge, selv med kjente navn på plakaten. Så hvem vet hva fremtiden bringer. Vi får vente og se.

FINN UT MER OM MONSTERSONGS