ANMELDELSE: Mosquitoes, National Theatre ✭✭✭✭

Olivia Williams og Olivia Colman i Mosquitoes. Foto: Brinkhoff Mogenberg

Mosquitoes

Dorfman Theatre, National Theatre

25. juli 2017

Fire stjerner

Bestill billetter

Det er flust av metaforer i Mosquitoes, det nye stykket fra Lucy Kirkwood. Etter å ha tatt for seg kinesisk kultur og politikk i fenomenale Chimerica, bruker hun nå partikkelfysikk som rammeverk for en fortelling om en familie preget av tap. Alice er fysiker ved CERNs partikkelakselerator i Sveits. Hun prøver å oppdra sin begavede, men emosjonelt krevende 17 år gamle sønn alene, ni år etter at ektemannen forsvant sporløst etter et sammenbrudd. De får selskap av Alices frilynte søster Jenny, som kjemper med sine egne problemer, samt moren Karen – en briljant fysiker som nå må takle alderdommens utfordringer.

En scene fra Mosquitoes. I midten: Paul Hilton. Foto: Brinkhoff Mogenberg

Handlingen krydres med «fysikk for nybegynnere», forsterket av fantastiske visuelle effekter. På samme måte som kapitlene om hvalfangstens vitenskap i Moby Dick, gir dette stadige speilinger av karakterene og deres historier. Vi lærer om partikkelnedbrytning parallelt med Karens fortvilelse over kroppens og sinnets forfall. De to søstrene og sønnen må alle ta ansvar for sine handlinger, akkurat som forskere må bryne seg på konsekvensene av sine oppdagelser, uansett hvor fjerne de virker. En diskusjon om utfordringen med å formidle vitenskap til lekfolk reflekterer treffende karakterenes vanskeligheter med å kommunisere følelser til hverandre.

Bakteppet er et eksperiment ved CERN som studerer effekten av to protoner som kolliderer – en elegant metafor for de to svært ulike søstrene som barker sammen. Den ene er en forsker og kveker, mens den andre er en overtroisk vaksineskeptiker og ateist som mener at «det jeg føler er sterkere enn fakta». Dette eksperimentet forklarer også tittelen: to protoner kolliderer med like lite lyd og oppstuss som to små mygg.

Olivia Colman og Joseph Quinn i Mosquitoes. Foto: Brinkhoff Mogenberg

Alle disse ideene kastes ball med gjennom hele stykket, men kan til tider føles litt påtvunget dramaet uten den helt store subtiliteten. Men det hindrer ikke forestillingen i å være svært underholdende, ikke minst takket være en overflod av morsomme replikker som skytes ut som, vel, protoner. Fremfor alt våkner stykket til liv gjennom de suverene skuespillerprestasjonene. Olivia Colman er fabelaktig som Jenny – et følelsesmessig vrak som prøver å finne veien videre etter et hjerteskjærende tap hun føler skyld for. Olivia Williams er også sterk som søsteren som må håndtere både en sønn og en søster hun ikke forstår, mens Amanda Boxer er syrlig morsom og rørende som moren som aldri har tilgitt vitenskapen for å ha oversett hennes banebrytende arbeid fordi hun er kvinne. Joseph Quinn fanger tenåringens usikkerhet perfekt, og får oss til å både le av hans overdrevne fakter og føle smerten over hans egne tap.

Paul Hilton er engasjerende som fysikeren som foreleser for oss, hjulpet av de oppfinnsomme effektene til lysdesigner Paule Constable og videodesignerne Finn Ross og Ian William Galloway, samt et gåsehudfremkallende lydbilde av Paul Arditti. Med Katrina Lindsays scenografi foregår alt under et gigantisk, rundt vindu som stirrer ned på dem som om de ble studert i et mikroskop. Under Rufus Norris' stilsikre regi er Mosquitoes både underholdende og opplysende, selv om det – for å låne en av stykkets egne metaforer – mangler litt «bitt».

Spilles frem til 28. september 2017

BILLETTER TIL MOSQUITOES