ANMELDELSE: My Name Is Lucy Barton, Bridge Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Laura Linney i My Name Is Lucy Barton, som nå spilles på Bridge Theatre

Laura Linney i My Name Is Lucy Barton. Foto: Manuel Harlan My Name is Lucy Barton.

The Bridge Theatre.

7. juni 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Jeg må innrømme at jeg syntes Elizabeth Strouts roman var noe tynn; jeg klarte ikke å fri meg fra følelsen av at jeg hadde gått glipp av noe. Fortellingen er skrevet mer eller mindre som en monolog, der Lucy Barton ser tilbake på en tid hun var innlagt på sykehus i åtte uker etter komplikasjoner ved en rutineoperasjon. Hun har utsikt til Chrysler-bygningen i Manhattan, og et uventet besøk fra moren – en mildt sagt krevende forelder – vekker minner om fattigdommen i barndommen og overgrepene fra hennes skadeskutte foreldre. «Fortell meg historier», ber Lucy, som nå er forfatter, og moren gjør som hun blir bedt om – hun deler sladder om de andre innbyggerne i den lille byen Amgash. De diskuterer aldri hendelsene fra Lucys barndom; Lydia er en mester i å unngå temaet, og Lucy tør aldri å konfrontere henne direkte. Det er en roman preget av refleksjoner der de store hendelsene bare antydes i bakgrunnen, og nettopp derfor følte jeg at den unngikk de egentlige problemene. Men på den annen side hadde jeg ikke en så mesterlig og fantastisk skuespiller som Laura Linney til å fortelle meg historien da jeg leste boken.

Laura Linney i My Name Is Lucy Barton. Foto: Manuel Harlan

På en nesten bar scene, og i en stor sal, tar Linney rommet med storm. Hun leverer en nyansert, vakker og perfekt underspilt tolkning av den sjenerte, lavmælte, men likevel målbevisste Lucy Barton – en kvinne preget av nervøse smil, milde tårer, uskyld og ømhet, som klarer å bryte ut av hjemmet og oppveksten for å leve det livet hun ønsker. Men hun bekler også rollen som Lydia; med en enkel justering av koften, et annet toneleie og sine uttrykksfulle hender, gir Linney liv til moren. Hun avslører aldri for mye av følelsene sine og forlater datteren i et kritisk øyeblikk. Det som kan føles uklart i romanen, blir her krystallklart gjennom stillheten og rommet mellom ordene; det usagte formidles nydelig i denne forestillingen. Det er stunder der enkelte hendelser fortsatt føles utilgjengelige. Lucy bor i New York under AIDS-krisen, og vennen Jeremy dør av sykdommen. Laura ser rett inn i øynene på en AIDS-pasient mens hun venter på en undersøkelse i en korridor. Da broren var barn, ble han vist frem i gatene etter at faren tok ham i å bruke kvinneklær, mens han ble skjelt ut for å være «homse». Det er overgrep her, og en far som er ødelagt av krigserfaringer. Likevel er det som trer frem etter nitti engasjerende minutter, triumfen til den «vanlige» kvinnen som klamrer seg til livet og går blindt fremover, uansett pris, fordi livet hennes er verdt å leve på hennes egne premisser.

Laura Linney i My Name Is Lucy Barton. Foto: Manuel Harlan

Det er selvfølgelig ikke et rent soloshow. Richard Eyres fintfølende regi lar Rona Munros utmerkede dramatisering puste fritt. Bob Crowleys enkle, men effektive scenografi tar oss fra New York til Amgash i takt med Peter Mumfords utsøkte lysdesign, som beveger seg rundt på scenen sammen med Linney.

Til syvende og sist handler stykket om mødre og døtre, foreldre og barn – om de øyeblikkene i livet der man roper på moren sin og svaret man får, og hvordan man selv svarer når man blir kalt «mamma». Laura Linney favner hele salen og betror oss sin historie i en av de beste prestasjonene du vil se i år. Anbefales på det varmeste.

Spilles til 23. juni 2018

BESTILL BILLETTER TIL MY NAME IS LUCY BARTON