ANMELDELSE: Oh What A Lovely War, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Blackeyed Theatres oppsetning av Oh What A Lovely War på Mercury Theatre i Colchester som en del av deres nasjonale turné.

Oh What A Lovely War. Mercury Theatre, Colchester 22/9/23 3 stjerner Blackeyed Theatre - nettsted For å markere 60-årsjubileet for klassikeren skapt av Joan Littlewoods Theatre Workshop, er Blackeyed Theatre nå på turné med denne nye produksjonen. Da stykket først kom, revolusjonerte det musikalteateret ved å fortelle historien om første verdenskrig gjennom datidens populære sanger – noen offisielle, andre med tekster endret av soldatene selv. Det står seg fremdeles som et kraftfullt antikrigsbudskap og er sjokkerende aktuelt i dag. Det er mye her å beundre, selv om noe av materialet drar litt ut i tid – for eksempel en scene som viser de mange millionærene som ble skapt i løpet av krigen; den er relevant, men dveler lenge etter at poenget er markert. Det er også litt hektisk enkelte steder, særlig i første akt som bruker tid på å finne roen, og det mangler en "hvermansen"-karakter som publikum kan følge og føle med. Likevel er forestillingen dypt bevegende i partier, og projeksjoner minner oss om det grufulle og nesten ufattelige tapet av menneskeliv, de sårede og de savnede.

Det sterke ensemblet av skuespiller-musikere mestrer mange roller og instrumenter med letthet, og energien er god gjennom hele forestillingen. Som seremonimester leder Christopher Arkeston oss gjennom dette sirkuspregede varieté-showet med stødig fortellerstemme, Tom Crabtree skifter karakterer med stor ekspertise, og Harry Curley stjeler nesten showet i sine utallige roller. Alice E. Mayer får frem tidens patriotiske propaganda på effektivt vis, Chioma Uma leverer et nydelig høydepunkt som sykepleier med "Keep The Home Fires Burning", og Euan Wilson er en utmerket Haig som viser hvordan overklassens snobberi og klassesystemet sendte millioner i døden. Spesielt minneverdig er kirkemusikk-sekvensen, der soldatene skriver om salmene for å speile sin galgenhumor, og slutten er særdeles gripende.

Regissør Nicky Allpress viser stor oppfinnsomhet og stil, og Victoria Spearings scenografi er villedende enkel; den tillater handlingen å flyte fritt samtidig som den formidler alt vi trenger å vite. Helt fra starten har dette verket vært et kraftfullt og lærerikt stykke, og det fortsetter det å være. Dette er en intim produksjon, og kanskje føltes den litt liten i den store salen på Mercury, men det tar ingenting bort fra kraften i Littlewoods originale verk. På turné: Oh What A Lovely War – Blackeyed Theatre