ANMELDELSE: On Your Feet, London Coliseum ✭✭✭

Julian Eaves anmelder On Your Feet, historien om Gloria og Emilio Estefan som nå spilles på London Coliseum som en del av en britisk turné.

On Your Feet

London Coliseum

26. juni 2019

3 stjerner

Turnéplan for Storbritannia

Dette burde være en fornøyelig forestilling, fullpakket med den fantastiske musikken til Gloria Estefan – 80-tallets latin-popstjerne med en stemme som minner om en klokkeren Madonna krysset med Karen Carpenter, og velsignet med en enorm evne til å skrive hits.  Den markedsføres som «en ny musikal», men formatet er egentlig ikke mer enn et iscenesatt talkshow-intervju i samme gate som «And then I wrote…».  Manuset av Alexander Dinelaris ber oss fatte interesse for hvordan Gloria ble frontfiguren (og kona) i Emilio Estefans band, Miami Sound Machine, og hvordan deres felles utholdenhet, selvtillit og lidenskap gjorde det mulig for dem å «krysse over» fra det latinamerikanske popmarkedet til det globale mainstreampublikummet.  Men for å være helt ærlig, selv om regissør Jerry Mitchell og koreograf Sergio Trujillo gir alt de har, blir forestillingen sjelden mer enn et foredrag: til tross for, eller kanskje på grunn av, Estefan-parets tette involvering i alle ledd, forblir de dominerende personlighetene i sentrum av denne fantastiske reisen unnvikable, uansett hvor mye selv de mest ihuga fansene måtte ønske å komme tettere på dem.  Til syvende og sist virker showet fjernt og lite engasjerende.

Hvorfor er det slik?  Forestillingen gjorde det respektabelt bra på Broadway, men suksess på den ene siden av Atlanteren overlever ikke nødvendigvis overfarten.  Jeg tror imidlertid forklaringen på forestillingens mangel på magi er enklere.  Selv med svakhetene i manuset, tror jeg at om dette showet ble presentert i et teater som var en brøkdel av størrelsen på Coli, ville det hatt en sjanse til å nå frem til publikum.  Musikken er tross alt strålende (musikalsk ledelse av Clay Ostwald, som leder et band på ti på scenen, inkludert noen av de originale medlemmene av Estefans gruppe), koreografien er spenstig, og Mitchells regi er krystallklar og forbilledlig flytende.  Tenk på for eksempel «Sunny Afternoon», en annen forestilling med et syltynt plot og bare en rekke hitlåter til å holde det hele sammen: hadde den blitt satt opp i det digre gapet på Coliseum med over 2200 seter, ville den ha avgått ved døden.  Pang.  Men da den ble spilt på Hampstead Theatre og deretter på Harold Pinter (som tar ca. 800 personer), gikk den i to år i West End og har siden gjort suksess på turné ved å skape et sterkt og levende bånd til publikum.

Og det er nettopp den slags fremtid man lett kan se for seg for dette showet.  Med noen kloke omskrivinger for å understreke kampen de kjempet, kanskje ved å kutte noen av de mindre relevante biografiske sidesporene, og slanke koret og bandet betraktelig, kan dette godt bli en virkelig suksessrik forestilling her til lands også.  Det var en feilvurdering å sette den opp i Coliseum.  Selv om den feilen fort kan forkorte den planlagte spilleperioden (på premiereaftenen var hele galleriet – 500 seter – stengt, og Upper Circle var preget av mange ledige plasser, og det til tross for en del gratisbilletter – et stort, dyrt og kommersielt show i denne salen overlever ikke med slike tall), trenger ikke dette bety slutten for showet.

Jeg håper inderlig det ikke er over.  I den kvinnelige hovedrollen finner vi en prestasjon med stor personlig magnetisme, ømhet, energi og følsomhet fra den spennende skuespilleren Christie Prades: hun ser ut som en ung Gloria i hver eneste bevegelse når hun synger og danser med eksplosiv kraft i de raske numrene; men det er i de nydelige balladene – noen av pophistoriens fineste, som «Anything For You» og «When Someone Comes Into Your Life» – at det ekstraordinære talentet til denne superbe låtskriveren virkelig skinner.  Manuset gjør en annen av Estefans store sololåter, «Here We Are», om til en duett, noe som fungerer dårligere.  Prades' motspiller, George Ioannides, har et flott mørkt middelhavsutseende, men han er en ung skuespiller med relativt lite sceneerfaring og fremstår som noe stiv og utilpass: man får liten følelse av den store romansen mellom dem, og ikke mye inntrykk av hans betydelige forretningstalent – han virker ennå ikke å ha tilegnet seg evnen til å projisere en karakter ut i det enorme rommet i en sal som denne.

Mye tryggere er den nydelige innsatsen til Madalena Alberta som Glorias mor, Senora Fajardo: faktisk minner hennes sterke scenetilværelse oss kraftig om den andre musikalen med et anspent og komplisert mor-datter-forhold i sentrum, nemlig «Gypsy».  Men rollen hennes, selv om den er kortere, er skrevet mye mer ekspansivt og fritt, noe som lar skuespilleren skape både lys og rikelig med skygge i karakteren.  Enda bedre er den herlige rollen som bestemor Consuelo, der Karen Mann stjeler hver eneste scene hun er med i, og – helt avgjørende – liver opp forestillingen med sårt tiltrengt humor.  Når hun ikke er på scenen, har manuset en tendens til å bli i overkant alvorlig og selvhøytidelig.

Blant de andre rollene har Elia Lo Tauro som Glorias far, Jose, den nesten umulige oppgaven å skape en sammenhengende rollefigur ut av en håndfull helt urelaterte scener, en misjon som blir enda mer utfordrende når karakteren hans mister evnen til å snakke.  Like før slutt får han imidlertid synge en av showets beste låter og viser at han har en stemme som kler både formålet og rommet, selv om også han møter den vanskelige utfordringen med å «synge» popmusikk i et stort teater.  Det er på ingen måte en enkel oppgave.  Popmusikk er ikke laget for å synges under slike forhold, og det gir artisten utallige utfordringer som elektronisk forsterkning bare delvis løser.  Carl Patrick klarer seg bra reint teknisk i sine to knapt skrevne roller som Phil og Dr. Neuwirth.  Resten av forestillingen fylles ut av et travelt ensemble på 18 personer, som spiller alt fra kubanske vaskekoner til amerikanske soldater i Vietnam.  Selv om alt de gjør, synger eller danser er beundringsverdig utført, hjelper dessverre verken den energiske aktiviteten eller de kunstneriske positurene oss nærmere kjernen av hva dette showet egentlig handler om.  Og det er to barn – en jente og en gutt – hentet fra team på tre, som dukker opp her og der og gir pakken en viss dose sjarme.

Ja, det er flott iscenesatt, med smart sammenvevde projeksjoner (av Darrel Maloney) på David Rockwells funksjonelle og smidige sett (der det store danseorkesteret rulles frem og tilbake fra bakscenen på en mektig vogn), og det hele er lyssatt med stor tyngde og sylskarp dømmekraft av Kenneth Posner som prøver iherdig å bygge bro over det gapende svelget mellom scenen og publikum.  Det må også sies at SCK Sound Design og Andrew Keister leverer et dundrende lyddesign.  Men alt dette er forgjeves.  Jo hardere dette showet prøver å nå oss, dess mindre overbevist blir vi om at det faktisk har noe viktig på hjertet.  Kanskje om det tok foten litt av gassen og lot musikken tale mer for seg selv, ville vi likt det mye bedre.  Slik det står nå, tror jeg forestillingen har en hard kamp foran seg for å finne sitt publikum.