ANMELDELSE: Operation Crucible, Finborough Theatre ✭✭✭✭

Foto: Ben Macintosh Operation Crucible

Finborough Theatre

30.07.15

4 stjerner

Crucible Theatre i Sheffield er en institusjon i det britiske teaterlandskapet – enten det er scenekunst eller snooker man tenker på – men hvor ofte stopper vi opp for å reflektere over navnet? Det tar oss tilbake til den mørkeste natten i Sheffields nyere historie – 12. desember 1940. Dette var natten for «Operasjon Crucible», da Luftwaffe bombet byen i syv timer for å slå ut stålverkenes bidrag til krigsinnsatsen. Nærmere 700 mennesker ble drept og 40 000 ble hjemløse. Sentralt i ødeleggelsene sto det syv etasjer høye Marples Hotel, som raste sammen etter en direkte treffer. Mens 70 mennesker døde i ruinene, ga en liten del av kjelleren trygghet til en liten gruppe stålarbeidere som hadde søkt ly der. Etter en lang ventetid ble de reddet, og dette stykket forteller deres historie.

Når du tar plass på Finborough Theatre, er det lite å se på i starten... en liten brolagt scene, fire krakker i hjørnene, en enkel verkstedlampe som henger over, og tre misfargede stålpaneler som i et annet stykke ville fått deg til å tenke på Rothko. Det er gjennom kvaliteten på ensemblespillet, bevegelsene og teksten at dette stykket står eller faller, og i det store og hele lykkes det beundringsverdig.

Stykket ble først spilt på Finborough i 2013, og er nå tilbake med kun én endring i rollebesetningen. Det er fire skuespillere, og dramatikeren Kieran Knowles spiller selv Tommy, som fungerer som en form for forteller eller kommentator til handlingen. Stykket spilles uten pause i 80 minutter, hvor den sentrale episoden i kjelleren rammes inn og flettes sammen med episoder fra tidligere på bombedagen, samt andre øyeblikk i karakterenes liv. Slik får vi bakgrunnshistoriene til de fire stålarbeiderne samtidig som vi ser dem interagere i nuet. Vi blir også kjent med dem og deres hverdag gjennom levende rekonstruksjoner av industriprosessene fra stålverket og fotballrivaliseringen mellom Sheffields to store lag. Fra starten er tempoet brennende og intenst, med lynrask dialog og en boblende fysisk energi – desto mer imponerende ettersom alt utspiller seg på et så begrenset område. Det er rikelig med rå, jovial humor, avbrutt av hvileskjær der hver karakter får rom til mer innadvendte øyeblikk av selvrefleksjon.

Dette er svært selvsikker og moden skriving for et debutstykke. Hvor mye skal man vise i sanntid, og hvor mye i tilbakeblikk? Hvordan avslører man karakterenes bakgrunn uten å miste det narrative drivet? Hvordan skriver man dialog som fungerer i scener som foregår i mørket, med lite å se på over lengre tid? Disse spørsmålene krever en dramaturgisk teft, balanse og kontroll som sjelden finnes, men i alle tilfeller er teksten overbevisende. Scenene med mannlig samhold, hardt arbeid og livsglede etablerer raskt en troverdig kameratskap som forbereder oss på sinnet, frustrasjonen, smerten, frykten og den endelige flukten inn i private verdener som preger episoden i fangenskapet. Vi vet nok på dette tidspunktet til å bry oss om karakterene og forstå deres reaksjoner i livets største utfordring. Deres familieliv, håp, frykt og verdier er fullt etablert før de blir satt på prøve. Det ligger også en bragd i den vakkert modulerte avslutningen, der temaer fra tidligere vender tilbake med forsterket kraft når konsekvensene av bombenatten måles ulikt hos de fire hovedpersonene. Det å overleve er både mer og mindre enn det ser ut til i en sønderslått by som fanges minneverdig i en rekke klangfulle bilder.

Foto: Ben Macintosh Det er ikke for drøyt å trekke sammenligninger her med Frank McGuinness’ kjente stykke Observe the Sons of Ulster Marching towards the Somme. Det er faktisk både strukturelle og stilistiske paralleller mellom de to verkene. Man finner den samme vekslingen mellom rask, overlappende dialog og scener med ro, et lignende fokus på maskulint samhold under ekstremt press, den samme verbale humoren og den usminkede konfrontasjonen med krigens destruktive innvirkning på både den psykiske og fysiske overlevelsen. Det er også verdt å merke seg at Knowles bruker lærdommene og parallellene til første verdenskrig svært skarpt i et drama der bevisstheten om fortiden er integrert i hvem karakterene er i 1940.

Prestasjonene er gjennomgående strålende. Alle skuespillerne skiller overbevisende mellom den tøffe fasaden og sårbarheten på innsiden. Teknisk sett er aksenter, scenebevegelser og ensemblespill upåklagelig i et verk som åpenbart er fysisk utmattende å fremføre. Tommy (Knowles) og Bob (Salvatore d’Aquila) er skildret med litt flere detaljer enn de to andre – Tommy er den mer følsomme og reflekterte i gruppen som passer på vennene sine, mens Bob er den keitete, yngre mannen som forblir noe av en outsider. Hvis jeg skal foreslå en liten justering av teksten, måtte det være å gi litt mer innsikt i tankeverdenen til Phil (Paul Tinto) og Arthur (James Wallwork), som er mer konvensjonelle på overflaten, men som kanskje må gjennomgå de lengste emosjonelle reisene i løpet av dette rystende dramaet.

Dette er et støyende og høylytt stykke, og på mange måter må det være slik – industriprosesser, bomber, fotballkamper, pubbesøk – alt dette danner den nødvendige rammekonstruksjonen rundt de nådeløst stille øyeblikkene for mennene som er fanget, både bokstavelig talt i kjelleren på Marples Hotel og metaforisk av sin egen frykt. På noen måter blir stykket for stort for Finboroughs intime scene. Enkelte stykker trekker deg inn i seg – som for eksempel Stony Broke in No Man’s Land, som ble spilt her tidligere i sommer; mens andre sprenger seg utover mot publikum med uimotståelig fysisk kraft. Tempoet i dialogskiftene var til tider nesten for raskt til å følge med på. Regissør Bryony Shanahan burde kanskje dempe skalaen på spillet noe for å ivareta publikums behov her, og man får håpe at denne justeringen gjøres i løpet av spilleperioden.

Ikke alle pubteatre er like. Selv om tematikken i dette flotte verket passer perfekt til Finboroughs nåværende fokus på krigsmarkeringer, ville større scener som Arcola Studio 2 eller Southwark Playhouse egentlig egnet seg bedre for å la et stykke av denne emosjonelle og fysiske størrelsen utfolde seg fritt. Denne prestasjonen fortjener et større utstillingsvindu, helst som «theatre in the round» heller enn bak en prosceniumsbue, og det er å håpe at det finner veien dit. Hvorfor ikke Crucible Theatre selv?

Operation Crucible spilles på Finborough Theatre frem til 22. august 2015