ANMELDELSE: Pass Over, Kiln Theatre London ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Antoinette Nwandus skuespill Pass Over, som nå spilles ved Kiln Theatre i London.

Paapa Essiedu og Gershwyn Eustache Jnr. Foto: Marc Brenner Pass Over

Kiln Theatre

19. februar 2020

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

Det ligger en bitter desperasjon i hjertet av Antoinette Nwandus rystende skildring av den meningsløse hverdagen for afroamerikansk arbeiderklasse, i denne dystre 70-minutter lange prekenen over borgerrettighetsbevegelsens nederlag i USA. Vi ser hjelpeløst på mens to menn, Moses (Paapa Essiedu) og Kitch (Gershwyn Eustache Jnr.), fordriver tiden fastlåst i et beckettiansk spor, hvor retningsløse ritualer utspiller seg igjen og igjen i et totalt mislykket forsøk på å døyve tomheten i deres eksistens. De erter hverandre og drar vitser som publikum ler av, men det finnes ingen glede i denne ordvekslingen, ingen varme, og – fremfor alt – intet håp. Det tar en stund før det beksvarte budskapet når frem til tilskuerne, men for meg var det tydelig helt fra starten.

Paapa Essiedu. Foto: Marc Brenner

Scenograf Robert Jones har gitt dem et realistisk nok miljø: et lurvete, nedslitt gatehjørne. Men fraværet av andre mennesker i deres verden er et tegn på at ingenting de sier eller gjør egentlig er «virkelig». Selv om de aldri slutter å snakke, får vi ikke vite stort om dem. Jeg tror ikke det er meningen at de skal forstås som ekte personer, men omstendighetene deres er reelle nok. Det er nesten som om deres sosiale posisjon har frarøvet dem enhver sann personlighet. Likevel tiltrekker de seg besøkende. To stykker, faktisk, som utfyller hverandre. Den ene er en lysende, glatt og munter person hentet rett ut fra 1920-tallet, Master (eller Mister, som det står i programmet), som dukker opp som en eventyrfigur som har gått seg vill i nabolaget, komplett med rød- og hvitrutete duk over en kurv med godsaker til bestemor, og en snerten rød caps som meget vel kunne hatt «Make America Great Again» brodert på; deretter får vi hans rake motsetning, den svartkledde, demoniske skikkelsen Ossifer – en ondskapsfull, fullt væpnet politimann med sans for undertrykkelse og grusomhet. Snedig nok spilles begge av samme skuespiller, den iskaldt presise Alexander Eliot; og etter hvert smelter disse gjestene sammen til en fryktelig enhet som leder frem til slutten på dette korte og miserabelt lille dramaet.

Gershwyn Eustache Jnr. Foto: Marc Brenner

Det er ikke slik at tungsinn preger hele forestillingen. Skøyerstreker og de energiske prestasjonene til Essiedu og Eustache maskerer – for de fleste i salen, så vidt jeg kunne se – den hule sannheten om skjebnen de ikke kan unnslippe. Regissør (og kunstnerisk leder ved teatret) Indhu Rubasingham holder småpraten lett og boblende, men de milde grepene overbeviste meg aldri. Det er rett og slett for mye nådeløs realisme i de visuelle detaljene i scenografien til at man glemmer hvilke grusomheter som har plassert karakterene der de er, og hvilken mangel på alternativer som holder dem fast. Det overdådige måltidet som serveres disse sultende ofrene, fremstår mest som et «siste måltid» for dødsdømte. Og et bitende skarpt essay i programmet minner oss – nok en gang – om den utbredte volden som rammer afroamerikanere i det såkalte «frihetens land».

Paapa Essiedu og Alexander Eliot. Foto: Marc Brenner Oliver Fenwicks lyssetting og Ben og Max Ringhams komposisjoner og lyddesign, sammen med Lanre Malaolus ballettaktige bevegelser, fullfører den elegante produksjonen av dette skremmende mørke blikket inn i dypet hos vår mektige nabo på andre siden av Atlanteren. Det er en kraftfull bragd. Ser vi fremover, noe stykket i seg selv egentlig ikke gjør, vil Kiln neste år presentere langt mer ny dramatikk, men da med fokus på tekster her fra våre egne trakter. Som en slags oppvarming til å ta et grundig oppgjør med oss selv, antyder dette stykket at det er noen harde sannheter i vente. La oss håpe det, selv om akkurat dette dramaet ikke byr på mye oppmuntring. Selv om James Baldwin – en ikonisk figur fra den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen – siteres i programmet, lar ikke Nwandu noen av karakterene sine oppleve positiv endring eller transformasjon. De bare mislykkes. Alle sammen. Og historien deres er et dikt over nederlag.

BESTILL BILLETTER TIL PASS OVER