ANMELDELSE: Prima Facie, Harold Pinter Theatre London ✭✭✭✭✭

Vår egen TheatreCat, Libby Purves, anmelder Jodie Comer i Prima Facie, som nå spilles på Harold Pinter Theatre i London.

Jodie Comer i Prima Facie. Foto: Helen Murray. Prima Facie

Harold Pinter Theatre

5 stjerner

Bestill billetter SEKSUELLE OVERGREP, JUSSENS GRENSE OG EN FORSMEKKELIG WEST END-DEBUT

Glem den kalde og sadistiske kleshengeren Villanelle fra Killing Eve.  Faktisk kan du glemme alle Jodie Comers priser fra skjermen.  Denne ekstraordinære West End-debuten avslører ikke bare en sterk stemmeteknikk (noe som ikke er selvsagt for de mest kjente TV-fjesene), men en helt blendende fysisk ekspressivitet og en emosjonell kraft med høy spenning.  Det føles som om hun har fått publikum til å reise seg i ovasjoner i flere tiår – hun har full kontroll i en trollbindende solo-kraftprestasjon som aldri mister drivet i løpet av 95 minutter. Levende, energisk, presis til fingerspissene, og – til tross for de dype og rystende følelsene i klimakset – gnistrende preget av hennes naturlige Liverpool-vidd; hun er et fenomen.

I tillegg er Suzie Millers stykke et av de viktigste vi kommer til å se dette tiåret.  Det tar for seg de mest urovekkende kløftene: avgrunnen i kulturen vår mellom det juridiske systemet og rettssikkerheten for de uskyldige, og utfordringen med å rettsforfølge voldtekt i en tid som tillater og hyller tilfeldige seksuelle møter.

Den juridiske tittelen oversettes som «ved første øyekast», altså det som virker troverdig for enhver som er vitne til det.  Vår heltinne er en forsvarsadvokat med syv års praksis bak seg. Med røtter i arbeiderklassen fryder hun seg over sine ferdigheter i jussens spill.  Idét stykket åpner, hopper Comer – mot bleke, ryddige vegger av saksmapper som strekker seg til taket – opp og ned fra lærinnbundne bord på kontoret mens hun uttrykker den profesjonelle gleden ved å vinne en sak med gester, imitasjoner og slu humor. Det blir tydelig at hun er i ferd med å skape seg et navn ved å forsvare menn anklaget for seksuelle overgrep.

Vi får tilbakeblikk til begynnelsen hennes, med usikkerhet blant overklassebarna på jusstudiet og besøk hos moren i Liverpool som jobber som vaskehjelp, men fokuset ligger på karrieren hennes nå. Glem de nerdete forretningsadvokatene; hun elsker de harde menneskelige kampene.  «Har to overgrep – jeg skal få dem frikjent – den ene har PTSD fra Afghanistan –». Hennes entusiasme drar deg inn i hennes perspektiv en stund, der hun argumenterer for at selv om mannen er skyldig, er det hennes jobb som advokat å fortelle hans historie på en god måte. Jussen hviler selvfølgelig, på skremmende vis, på hvorvidt en mann «trodde» det var samtykke.

Så har hun et hyggelig stevnemøte på kontoret med sin kollega Julian, og etter en vellykket middag tar hun ham med hjem og de har sex. Men hun er dritings.  Så full at saken tar overhånd; hun kaster opp og føler seg svak og elendig. Og han bærer henne tilbake til sengen, tilsynelatende omsorgsfullt, men øyeblikk senere skjer voldtekten.  Comers dyktighet er nesten uhyggelig idet hun, uten å kaste et eneste plagg, viser oss hvordan det var: holdt nede, i smerte, forvirret.   I en ekstraordinær scene kaster hun på seg en kjole fra gjesterommet, ute av stand til å se ham igjen, og løper ut i pøsende regn på en mørk scene. De trygge, ryddige veggene med saksmapper er forsvunnet (Buethers scenografi spiller som alltid en nøkkelrolle for atmosfæren).

Vi ser politiavhøret, tonen i det, nytteløsheten, og det grusomme i at mens hun forteller om sin smerte og forvirring, sover mannen fremdeles i leiligheten hennes.  Profesjonelt instinkt forteller henne at «dette er en sak som vil tapes».

Over scenen står det DAG 1, noe som får oss til å forvente at vi, som i et TV-drama, hopper rett til rettssalen. Men så ruller det videre til Dag 782.  For i dagens Storbritannia er det omtrent dette ofre må forvente.  To år med elendighet, selvbebreidelse, ubehag og bebreidelser på vegne av Julian «som er en god fyr, som gjør mye pro bono-arbeid».

Endelig i retten – scenen for hennes tidligere triumfer er plutselig et fremmed og ensomt sted – står hun i vitneboksen.   Intellektuelt vet hun at hun blir «fanget i garnet» av en utspekulert forsvarer, akkurat slik hun selv pleide å fange dem. Men  «Dette er meg.  Et system jeg har viet livet mitt til, blir nå kalt på av meg...».

Det går ikke veien. Det gjør det sjelden.  I saker som denne kan man bare beundre motet kvinner må finne for å stå løpet ut.  Begge var fulle, begge var entusiastiske og samtykkende partnere tidligere samme kveld... ingen andre var til stede, ingen merker etter vold.  Så to år senere må hun krangle om hver eneste handling, hver eneste kroppsdels posisjon...

Filosofisk og juridisk finner hun sin profesjonelle stemme igjen for å argumentere – i en avsluttende koda som er mer politisk lidenskapelig enn strengt dramatisk – for at noe må endres i slike saker.  Er dette kravet om detaljert og konsistent hukommelse fra et skadet offer om noe som skjedde to år tidligere «virkelig selve lakmustesten på troverdighet?»

Det er et bemerkelsesverdig og nyttig teaterstykke. Men det som virkelig gir det liv, er den helt utrolige skuespillerprestasjonen.  TV og film vil stå i kø for å rekruttere Comer, men den nakne scenen, der hun deler pusten med en trollbundet, lydløs folkemengde i mørket, er der hun hører hjemme. Hun er enestående.

Prima Facie spilles på Harold Pinter Theatre frem til 18. juni. Du kan være HELDIG hvis du klarer å sikre deg en billett. PRIMA FACIE BILLETTER