ANMELDELSE: Queen Of The Mist, Charing Cross Theatre ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Michael John LaChiusas Queen Of The Mist, som nå spilles på Charing Cross Theatre i London.

Queen Of The Mist

Charing Cross Theatre,

31. august 2019

5 stjerner

Bestill billetter Dette er en av de fineste og mest gledelige musikalene som for tiden spilles i London, og ingen som elsker slikt teater og befinner seg i nærheten, bør la de neste fire ukene gå fra seg uten å prøve å få den med seg. Michael John LaChiusas usedvanlig symfoniske og gjennomkomponerte refleksjon over livet til Anna Edison Taylor – det første mennesket som overlevde et fall utfor Niagarafallene – hadde premiere i USA for åtte år siden. Denne første britiske produksjonen åpnet tidligere i vår på fantastiske Brockley Jack Studio i Sør-London. Oppsetningen er allerede foreviget på dobbelt-CD, og har nå flyttet til dette Off-West End-teatret i en betydelig utvidet og nyoppdaget form. Den ser like bra ut som den høres ut, og byr på en engasjerende og annerledes historie med stor relevans for vår egen tid.

Regissør Dom O'Hanlon tilnærmer seg stykket på samme måte som jeg har sett ham gjøre med alt annet innen musikkteater: som et skuespill. I hans verden er det ingen skillelinjer mellom skuespillernes tale og sang, noe som er desto mer imponerende ettersom musikken de må fremføre er alt annet enn hverdagslig i stilen. LaChiusa er enormt talentfull både når det gjelder tekst, tekstforfatteri og partitur. Her benytter han en palett av historiske stiler som lurer øret til å tro at vi virkelig befinner oss ved inngangen til det 20. århundre: her er det cake-walks, valser, ballader og marsjer, operette og operatiske klanger som strekker seg fra Sousa til Irving Berlin, Charles Ives eller Richard Strauss. I tillegg får vi ekko av mer moderne sjangre, som Sondheims kloke kunstnerskap. Strålende iørefallende, og fantastisk orkestrert av Michael Starobin for et klassisk orkester på åtte (tangenter – Erika Gundesen, Ashley Jacobs; strykere – Grace Buttler, Hannah Thomas, Jack Cherry; valthorn – Maude Wolstenholme; og treblåsere – Claire Shaw, Simon Williams). Kombinert med de førsteklasses stemmene til ensemblet på sju (tre kvinner, fire menn), er dette noe av det rikeste lydbildet du kan høre i London akkurat nå.

Men den avgjørende faktoren i forestillingen må sies å være den majestetiske tilstedeværelsen til kapellmester og dirigent Connor Fogel. Han håndterer det enorme partituret med stor selvsikkerhet og oppnår en upåklagelig balanse (takket være Adrian Jeakins' perfekt avstemte lyddesign, med assistanse fra Henry Whittaker og Chris Love), og en klarhet i uttrykket som fort kunne ha overveldet en mindre profesjonell utøver. Her er fremdriften i showet aldri i tvil; tempoet er feilfritt med et partitur som, i motsetning til så mange konvensjonelle musikaler, kontinuerlig bygger opp spenningen helt frem til siste øyeblikk. Faktisk fungerer den mer som en opera enn noe annet, der hvert nummer bygger videre på det forrige for å ta oss med på en musikalsk oppdagelsesreise.

Sentralt i denne bragden står Trudi Camilleris forbløffende prestasjon i hovedrollen. Vi så henne nylig som moren i 'Ragtime', hvor hun imponerte stort da hun på kort varsel steppet inn for en sykmeldt Anita Louise Combe. Produsent Blake Klein tok kontakt og spurte om hun ville gjøre et stort prosjekt med ham, for så å finne det rette stykket. Med LaChiusas velsignelse endte de opp med dette – men denne rollen er en utfordring av en helt annen størrelsesorden. Anna er nesten aldri av scenen; hun er personen gjennom hvem vi ser og opplever hele dramaet. Heldigvis har Camilleri lang erfaring med store operaroller (Butterfly, Mimi, Sieglinde). Hun er ensemblets mest erfarne medlem og utstråler en autoritet og et fokus som rettmessig dominerer scenen. Vokalt veksler hun sømløst mellom dramatisk tyngde og vektløse pianissimi; diksjonen er sylskarp og fraseringene naturlige. Det eneste problemet – og det er ikke hennes feil – er at forestillingen bruker ca. 15 minutter på å virkelig komme i gang. Siden dette skjer helt i starten, virker det som et større problem enn det faktisk er. Det er kanskje LaChiusas eneste svakhet i komposisjonen, men det som følger veier mer enn nok opp for det.

Resten av ensemblet fungerer som et utmerket 'kor' som kommenterer Taylors stagnasjon som en undertrykt og oversett lærer og terapeut i en amerikansk småby som ikke forstår hvilken uforløst 'storhet' hun besitter. Deretter blir de vitner til hennes bemerkelsesverdige suksess som hjernen bak et av de mest vågale stuntene som fascinerte publikum ved forrige århundreskifte. Til slutt forteller de om hvordan hun igjen falmet hen i glemselen, og viser oss skjebnen til alle dem som prøvde å etterligne og overgå hennes bragd. Likevel er det i rollene som virkelige personer i hennes liv at de gjør sterkest inntrykk.

Will Arundell har en velskrevet reise som hennes 'agent', Frank Russell, og finner overraskende nyanser i rollen, spesielt i andre akt. Emily Juler, som også er understudy for Anna, spiller vanligvis søsteren Jane, samt en helt annen karakter, 'The Blonde'. Hun er et flott motstykke til sin voldsomme og desperate søster. Like imponerende er Emma Ralston, som virkelig modnes i denne produksjonen med en prestasjon som plasserer henne blant de navnene vi vil se i West End-roller igjen og igjen. Hennes konfrontasjon med Taylor i andre akt, i rollen som motstanderen Carrie Nation, er en maktkamp verdig selv Handel og et av de dramatiske høydepunktene i forestillingen. Hennes sans for detaljer og kjølige kontroll er uten tvil et resultat av O'Hanlons følsomme og intelligente regi. Tom Blackmore drar også nytte av dette kunstnerskapet; han vokser seg synlig sterkere og mer fascinerende utover i forestillingen, med en tolkning av den unge soldaten preget av kledelig beskjedenhet. Til slutt fungerer Conor McFarlanes varme baryton godt sammen med Andrew Carters enda dypere og fyldigere bass. På forestillingen jeg så, fikk jeg også se Matthew Gent steppe inn for en plutselig syk Carter; hans intense og kantete stil passet like godt inn i ensemblet. Natalie Williams er den andre reserven.

Alt dette utspiller seg på en 'traverse stage' (publikum på to sider), noe som er en perfekt setting for kammer-musikkteater. Sidene er dekorert – kanskje litt overdekorert – med ulike gjenstander samlet av Tara Usher. Tekstens rikdom og de imponerende kostymene (utført med treffsikker stil av Lemington Ridley, med Karolina Pociutes utmerkede arbeid på hår og sminke), gjør at mye av dette rotet føles litt overflødig. Det samme kan ikke sies om Beth Gupwells treffsikre lysdesign, som maner frem episk storhet med dristige ekspresjonistiske effekter som følger partiturets konturer på nærmest mystisk vis. Som en helhetlig kreasjon er dette en produksjon alle involverte kan være stolte av. Det er et henrivende skue i miniatyrformat som hadde fortjent en enda større produksjon og et album man kan lytte til igjen og igjen for å nyte de vakre melodiene, den dramatiske energien og den geniale historiefortellingen. Det er et stort vitnesbyrd om Michael John LaChiusas styrke som kunstner – måtte vi se mye mer av ham fremover. Jeg ser for meg at vi om mange tiår vil lure på hvorfor verkene hans ikke ble spilt oftere. Ut måneden har du sjansen til å gjøre noe med det, så grip muligheten med begge hender. Akkurat som Anna!