ANMELDELSE: The Quentin Dentin Show, Tristan Bates Theatre ✭✭✭✭

Luke Lane i The Quentin Dentin Show. Foto: Lidia Crisafulli The Quentin Dentin Show Tristan Bates Theatre

24. juni 2017

4 stjerner

Bestill billetter nå

Dette er den beste nye musikken i London akkurat nå, og du ville vært gal hvis du gikk glipp av den. Gå og bestill med en gang. Ikke kast bort tid på å lese resten av denne anmeldelsen, bare få bestillingen unna først, og så kan du sette deg ned og lytte mens jeg forklarer hvorfor.

Programmet forteller oss at dette er den 8. produksjonen av forestillingen på knapt tre år, så det må jo være den mest gjennomarbeidede nye britiske musikalen som tilbys akkurat nå, ikke sant? Hvor mange forestillinger dukker opp, er helt middelmådige, og forsvinner deretter for godt? Slik er det ikke med denne. Den er aldri borte lenge. Ikke bare det, selv om andre prosjekter er på gang, er dette ett av de første prosjektene lansert av produsent- og låtskriverparet Hannah Elsy og Henry Carpenter. De utvikler seg selv sammen med stykket, ikke bare som profesjonelle, men også som mennesker: begge er fortsatt under 25 år. Og her er de, i West End, med ny musikkteaterkunst og samarbeid med mer etablerte bransjetalenter: denne versjonen er regissert av Adam Lenson, og manuset er skrevet i fellesskap med Tom Crowley. Med Lensons bakgrunn i å stille krevende spørsmål til nye verk og finne briljante måter å iscenesette utfordrende stykker på, og Crowleys superbe regi av «Shock Treatment» på The King’s Head Theatre, var forventningene skyhøye.

Ensemblet i The Quentin Dentin Show.

Merkelig nok virker det ikke som om Lenson og Crowley har gjort så mye for å endre det som har vært før. Forestillingen vi ser her er – mer eller mindre – den samme som før: hele scener spilles på måter som minner sterkt om tidligere produksjoner; handlingens struktur er stort sett den samme som den var i starten (selv Caldonia Waltons livlige, om enn litt generiske, koreografi er nesten uendret i denne siste versjonen). Gitt at de ledende kreative kreftene er mer enn i stand til å transformere det de jobber med, virker dette litt overraskende. Man blir naturligvis nysgjerrig på hva årsakene til det kan være.

Det er ikke slik at manuset og iscenesettelsen ikke kunne hatt godt av litt klok og hjelpsom veiledning utenfra. Slik det står nå, oppstår det en slags drakamp mellom de to motstridende verdenene som manes frem, som kjemper om vår oppmerksomhet – og troverdighet. På den ene siden har vi «realiteten» til Nat (en tøff Shauna Riley, som har vokst enormt med stykket) og Keith (en annen nykommer, Max Panks, som gjør et iherdige forsøk på å få mening ut av en nokså utakknemlig rolle): disse er, tross sine mange feil, to helt ekte mennesker, og leiligheten de deler utgjør rammene for hele historien. På den andre siden har vi de inntrengende elementene fra tittelkarakteren – en transformativ, spøkelsesaktig, muligens utenomjordisk personlighet – og hans «venner», endimensjonale undersåtter i hvite kjeledresser. Inntrengerne, romvesenene, har også bandet på sin side, som alle er kledd i de samme hvite draktene og omgir leiligheten som om de var en del av interiøret. Det er aldri helt klart hvorfor.

Kompaniet bak The Quentin Dentin Show

Men hvis dette er «The Quentin Dentin Show» – og det presenteres for oss som et slags glorete TV-show – hvorfor foregår alt i stuen deres? Det er et annet spørsmål som jeg mener manuset ikke besvarer. Ved å være låst til ett rom, har manuset få steder å gå utover å konstatere hvem folk er og hva de gjør; vi får sjelden se dem faktisk handle. Nat og Keith pirker i maten, krangler litt, hun går en tur, han rister på radioen, og så... blir de i bunn og grunn passive mottakere av hva enn Quentin Dentin velger å kaste mot dem. Vi får ikke «vist» forhistorien hans, og vi ser ikke «lokkelsen» ved hans verden, bortsett fra i pantomime-lignende skyggespill til hans lange, beskrivende taler i stuen deres, presentert som sang- og dansenumre (veldig gode numre, det må sies gang på gang, men hva gjør de egentlig der?). Selv Marlowe, som tok «Doctor Faustus» med på en lignende reise, visste utmerket godt at han måtte få offeret sitt ut av biblioteket og i aktiv kontakt med sine fristere brennkvikt for ikke å miste publikums interesse. Heldigvis kan mye av dette ignoreres hvis man bare lytter til hva bandet leverer.

Og for et band! Carpenter leder musikken fra tangentene – og er utrolig god til det, med gitar fra ingen ringere enn bransjelegenden Mickey Howard, og Archie Wolfman som gjør en strålende jobb med å legge kompet på trommer: det er virkelig en fantastisk trio som er verdt turen i seg selv, og de høres briljante ut i Ethan James og Carpenters lyddesign. Henrys nye numre for akkurat denne produksjonen markerer ham som en av de sterkeste nye stemmene i britisk musikkteater. I løpet av de tre årene han har jobbet med dette partituret, har talentet hans skutt fart. Han har selv spilt Quentin på scenen i Edinburgh. Og nå, etter å ha mestret den rette «innstillingen», har han også funnet frem til «hjertet» og en stor porsjon menneskelig varme i stykket – kvaliteter som, for å være ærlig, ikke helt blir fanget opp eller reflektert i manuset eller regien, som fortsatt ser ut og høres ut som en litt gimmick-preget studentforestilling.

Ensemblet i The Quentin Dentin Show. Foto: Lottie-Daisy Francis

Det er knapt et nummer her som ikke treffer publikum med full kraft. Sangene føles «ekte», de kommer fra hjertet og formidler stykkets emosjonelle reise – selv om karakterene som synger dem ikke alltid synes å følge den samme stien. Det er ikke de medvirkendes feil. De er alle dyktige artister som synger godt. Men hvorfor insisterer for eksempel Luke Lane som Quentin på å holde hendene så stramt sammen foran brystet – akkurat som Tim Curry i mottakelsesscenen i «The Rocky Horror Show»? Tim holdt jo ikke på slik gjennom hele showet, så hvorfor må Luke gjøre det? Jeg har sett Lane i andre produksjoner og vet at han har et mye bredere register av bevegelser. Så hvorfor får han ikke bruke dem? Kroppsspråket gjør ham anspent, stiv og vanskelig å like, mens manuset insisterer på at han er en slags stor forfører. Det henger ikke sammen.

Og så har vi «den mystiske stemmen» (Freddie Fullerton). Vi hører mye fra denne skikkelsen, men er ikke ett fnugg klokere når teppet faller. Hvem, eller hva, var det som snakket? Og hvorfor? Og hvorfor er den i Nat og Keiths stue før noe i det hele tatt har satt i gang? Er det som stemmen på båndopptakeren i kjelleren i «Night of the Living Dead»? Hvordan finner den så veien inn i radioen? Og «Hjernemaskinen», som pleide å være ganske skummel, er det bare ikke lenger. Hvorfor? For mange elementer i forestillingen er merkelige på for mange ulike måter til at man får følelsen av en definert, enn si troverdig, «annen verden». Lysdesigner Lars Davidson gjør det han kan med utstyret han har til rådighet for å skape tydelige skiller, men det er grenser for hva han kan oppnå.

Men likevel sier jeg: glem alt det der. Det du vil sitte igjen med fra denne forestillingen, er det fantastiske partituret. Dette stykket har helt enorme numre, som «The Quentin Dentin Show», «Holiday», «Life Is What You Want It To Be» og mange flere. Det er totalt sytten sanger, og de utgjør det absolutt beste nye partituret britisk musikkteater har produsert de siste årene. Ja, du hørte riktig. Dette er en skikkelig innertier, og du kommer til å være veldig glad for at du dro for å høre det. En innspilling? La oss håpe noen er smarte nok til å forevige dette ensemblet på et album. Det rocker!

Spilles frem til 29. juli 2017

BESTILL BILLETTER TIL THE QUENTIN DENTIN SHOW NÅ