ANMELDELSE: Reputation, The Other Palace Studio London ✭

Julian Eaves anmelder Reputation – en ny musikal av Alick Glass som nå spilles på The Other Palace i London.

Jeremy Secomb som Freddie Larceny. Foto: Donato Reputation

The Other Palace Studio

6. november 2019

1 stjerne

Bestill nå

Da jeg forlot premieren på denne forestillingen, satt jeg igjen med ett brennende spørsmål: Hvorfor i all verden skulle noen ønske å se dette? Jeg mener, når de vet hvordan det faktisk er? Til slutt falt brikkene på plass: Det er fordi de er venner eller – mer sannsynlig – i slekt med forfatterne, de kreative og produsentene. Jeg kan ikke forestille meg noen annen situasjon der et besøk ville anses som nødvendig eller ønskelig.

Det er ikke hver dag man ser en oppsetning som er så dårlig som dette. Men her er den altså: en dørgende kjedelig pastisj av en 1930-talls musikalkomedie som i sine desperate forsøk på å puste dramatisk liv i materialet, ikke går av veien for å bruke hver eneste utslitte klisjé, situasjon eller karaktertrope som finnes. Det hele er snekret sammen med liten sans for dramaturgisk form eller troverdighet, krydret med en raus dose (stort sett, men ikke helt) tidsriktige musikalnumre og sporadiske utbrudd av frenetiske, overtydelige dansescener.

Tamsyn Salter og jentene i etiketteklassen. Foto: Donato

Sangene er komponert gjennom mange år med kunstnerisk tørke av komponist og tekstforfatter Alick Glass – en nå pensjonert markedssjef. De viser riktignok et visst lyrisk teft her og der; noen av rimmønstrene er behagelige og nesten sjarmerende. Likevel klarer Glass sjelden å opprettholde disiplinen som kreves for å skape hele sanger av samme kvalitet – han slipper inn altfor mange detaljer som rett og slett ikke holder mål. Når det gjelder melodiene, låner han litt vel friskt fra eksisterende modeller: En franskspråklig «chanson triste» ligger for eksempel tettere opp mot sitt forbilde, 'Autumn Leaves', enn jeg ville turt å la en opphavsrettsadvokat få nyss om.

Og det er ironisk nok selve poenget. Dette er nok en gjenfortelling av modellen «jeg-sendte-en-historie-til-et-magasin-og-de-solgte-den-til-Hollywood-som-en-storfilm-uten-mitt-samtykke-eller-at-jeg-fikk-så-mye-som-en-øre». Glass har samarbeidet med datteren sin, Suzanne, om manuskriptet, som fremstår som en samling scener etter «fyll ut tallene»-prinsippet. Her står eksposisjon alltid i høysetet, mens dramaturgisk struktur virker å være et fjernt minne. En stund tenkte jeg på alle rådene jeg kunne gitt forfatterne for å rydde opp i rotet de har skapt, men etter ca. 15 minutter ble jeg så overveldet av problemene de har påført seg selv at jeg ga opp.

I programmet forteller Glass at Sammy Cahn rådet ham for 35 år siden til å finne en komponist og «forsøke å skrive en scenemusikal, uansett hvor vanskelig det er og hvor lang tid det tar». Så det er ingen grunn til å gi opp ennå. (Det er imidlertid talende at Cahn ikke anbefalte ham å bruke sin egen musikk, slik han gjør her mesteparten av tiden, uavhengig av hvor mye det høres ut som andre komponister.)

Skuespillerne er alle erfarne bransjerøster eller nykommere, og de gjør så godt de kan for å polere dette maki-verket til en slags presentabel form. De virker smertelig klar over at det de har fått å jobbe med er et sammensrurium av andre musikaler: Jeremy Secomb blir bedt om å gi oss biter av den glatte forsvarsadvokaten fra 'Chicago', blandet med den kyniske avisredaktøren i 'Sweet Smell of Success'. Cory Peterson må dra frem en rekke sanger i Gilbert og Sullivan-stil. Maddy Banks må spille på de helt store strengene som den selvutslettende vordende forfatteren som skriver en suksesshistorie (far og datter Glass er ikke redde for å være både konservative og kvinnefiendtlige i sin fremstilling av kvinner... hvis man fremdeles har mage til å se slikt på scenen: Jeg har det ikke.)

Maddy Banks og ensemblet. Foto: Donato

Og slik fortsetter det. Ed Wade får vise frem sin vakre, lette tenor i en sang som er en erstatning for 'I Have Often Walked Down This Street Before' – eller er det 'Too Many Tomorrows'? – bare at den ikke er på langt nær så god som originalen. Lauren Ingram, Charlie Cavanagh og nybegynnerne Charlie Dennis, Eleanor Tollan og Priscille Grace utgjør et hardtarbeidende kvinnelig ensemble som gjør sitt beste for å få Tamsyn Salters anstrengte koreografi til å virke så naturlig som mulig (Salter selv må steppe inn som «etikettelærer»... som sagt, hver eneste klisjé er med). Bransjeveteranen Warren Wills leder den stødige trioen og står – med betydelig mindre sikkerhet – for regien. En annen veteran, Nick Richings, lyssetter resultatet.

Normalt sett prøver man å være snill når man står overfor en ny musikal, men i dette tilfellet ville det vært direkte feil. Dette er folk som burde vite bedre. De hadde en workshop i bransjen på Pineapple for ikke så lenge siden, og allerede da burde de ha merket at stykket er i store problemer. Det er bare rett og rimelig overfor potensielle publikummere å advare dem: Hvis de velger å oppsøke dette selv, er det de som vil havne i problemer.

Spilles frem til 14. november