ANMELDELSE: Richard II, Arcola Theatre ✭✭✭✭

Tim Delap (Kong Richard) i Richard II. Foto: Robert Workman Richard II

Arcola Theatre

3. mai 2016

4 stjerner

Når vi blir bedt om å tenke på Shakespeares mest «politiske» stykker, vil de fleste av oss peke på Macbeth og Richard III uten å nøle. Det sier mye om den enorme innflytelsen til House of Cards, som i begge sine versjoner er sterkt påvirket av nettopp disse politiske tragediene.

Derfor risikerer denne «nye versjonen» av Richard II, som beholder Shakespeares tekst men er lagt til dagens britiske parlament, ufordelaktige sammenligninger. Faktisk er det en svært skarpsindig tolkning. Kong Richard er her en fascinerende analog til våre mest ineffektive politikere; uærlig, ubesluttsom og fullstendig blind for sin egen katastrofale PR. Tim Delap portretterer kongen som kompetent, selvsikker og karismatisk, og hans fremragende prestasjon gjør allegorien svært troverdig. Her fremstår Richards hybris – den urokkelige troen på kongens guddommelige rett – som et biprodukt av politisk suksess. Han blir et «enmannsparti» som er immun mot råd, med en urokkelig tro på sannhetsgehalten i sine egne taler.

Delaps Richard rommer også en prisverdig subtilitet. Hans «Hollow Crown»-tale – «For God’s sake, let us sit upon the ground / And tell sad stories of the death of kings» – erkjenner den forfengeligheten som varsler hans fall, men den fremføres med et stålblikk, som for å si at han ikke vil gi seg uten kamp. Den langsomme og smertefulle erkjennelsen av at verden ikke er slik han trodde, som kulminerer i overgivelsen til Bolingbroke (Hermione Gulliford) – «I find myself a traitor with the rest / For I have given here my soul's consent / To undeck the pompous body of a king» – er hjerteskjærende og vitner om både sinne over egen naivitet og sårethet over sviket. Kombinert med Delaps resignerte levering av Richards svanesang – «I have been studying how I may compare / This prison where I live unto the world» – er tragedien hans lett å føle med, noe som ikke alltid er gitt for en så åpenbart filosofisk karakter.

Hermione Gullifords kjønnsbyttede Bolingbroke er svært treffsikker – ambisiøs og slu, men ærefull. Hennes rettferdige vrede – «O, God defend my soul from such deep sin! Shall I seem crest-fall'n in my father's sight?» – som svar på Thomas Mowbrays (David Acton) påstand om at hun er en «degenerert forræder», er perfekt avveid. Det taler om både desillusjon og ydmykelse, og støtter opp under ideen om at hun krever kronen av (i det minste delvis) altruistiske årsaker. Richards karisma i denne oppsetningen fremhever nettopp den politiske teften som kreves av Bolingbroke for å kunne ta makten. Som en likefrem motvekt til Richard inviterer hun til dialog om politikeres retorikk; hennes troverdighet er ikke bare et resultat av kompetanse, men av en folkelighet som hennes rival mangler.

Natasha Bain (Northumberland), Hermione Gulliford (Bolingbroke), David Acton (York), Eleanor de Bohun (Ross), Tim Delap (Kong Richard) og Roland Oliver (Biskopen av Carlisle) i Richard II. Foto: Robert Workman

Produksjonen byr på en rekke sterke biroller. Disse inkluderer Roland Olivers fromme og lidenskapelige biskop av Carlisle, Natasha Bains rørende dronning Isabel, og Hayden Woods ivrige Bagot, som overtar Extons rolle i sluttscenene. Som Thomas Mowbray spiller David Acton med stor fynd og klem – selv om hans York, preget av frakk og en lammet arm, kanskje er litt for lik i talemåten. Olivers John of Gaunt er overbevisende som erfaren statsmann, men til tider litt anspent, mens Joseph Adelakun er en utmerket Aumerle, men noe underspillt som Bushey. Eleanor Cox er en strålende Eleanor de Bohun, som effektivt underbygger den politiske allegorien gjennom sin skildring som en ivrig nyhetsreporter.

Produksjonens sterkeste støttespiller er den enkle, men svært effektive scenografien. Jack Gamble og Quentin Beroud, som både har bearbeidet og regissert stykket, beskriver Richards makt og usikkerhet som uttrykt gjennom «dressen, smilene og de innøvde sitatene». Den ellers sparsommelige scenen retter oppmerksomheten mot Richards strøkne dress og prangende blå slips – en mer slående representasjon av hans styre enn hans beskjedne kontor. Makten til media og PR utforskes gjennom tre TV-skjermer plassert på scenen. Viktige taler utspiller seg som parlamentariske debatter, der et kamera utenfor scenen filmer talerne og projiserer bildene på skjermene i sanntid. I tillegg bidrar nyhetssendinger – «Mowbray planla Gloucesters død – sjokkanklage i direkte debatt!» – til å sensasjonalisere den voksende tragedien ved å presentere handlingen i lettfordøyelige biter, noe som er en herlig og treffende nuanse.

Dette er en tankevekkende produksjon, en lignelse over det 21. århundrets politikk som også gir uvanlig innsikt i karakterene Richard og Bolingbroke. Tim Delaps og Hermione Gullifords fremragende prestasjoner komplimenteres av et solid ensemble og en oppfinnsom scenografi som fremstiller Westminster som en tragisk såpeopera, uten at det føles som en blek kopi av House of Cards.

Richard II spilles på Arcola Theatre frem til 7. mai 2016.