ANMELDELSE: Rigoletto, Opera Holland Park, London ✭✭✭✭

Tim Hochastrasser anmelder Verdis opera Rigoletto, presentert av Opera Holland Park som en del av deres 2023-sesong.

Stephen Gadd (Rigoletto) og Alison Langer (Gilda). Foto: Craig Fuller Rigoletto

Opera Holland Park

1. juni 2023

4 stjerner

Opera Holland Parks nettside Rigoletto er kanskje den mest originale operan i den trioen som markerer midtpunktet i Verdis karriere som komponist. Den overveiende mørke orkestreringen, det tette fokuset på forholdet mellom far og datter, og de dramatiske ferdighetene hvor operakonvensjoner som forbannelsen blandes med en bitende psykologisk realisme, gjør denne operaen til noe helt spesielt. Dette ble anerkjent helt fra premieren i 1851, og den har aldri mistet sin plass i repertoaret.

Det er en krevende oppgave for en regissør å finne noe nytt å si om et så kjent og kjært verk, men Cecilia Stinton lykkes ved å flytte det utsvevende hoffet i Mantova til et college i Oxford i samme tidsepoke som i Brideshead Revisited – et bilde på en elite på villspor, hvor autoritet ikke respekteres og fyll og kvinneforakt florerer. Dette tidskolorigitten blir tydelig fra start når den innledende dansemusikken spilles på en sprakende grammofon – et stilig grep som kanskje dras litt for langt før det virkelige orkesteret stemmer i.

Alessandro Scotto di Luzio (Hertugen av Mantova) og Hadley Pedley (Maddalena). Foto: Craig Fuller

Likevel er denne tolkningen i det store og hele svært gjennomtenkt, ikke bare i karaktertegningene og hierarkiet, men også i scenografien. Dette er en av de anledningene hvor den svært brede, men grunne scenen i Holland Park virkelig kommer til sin rett. De lange rekkene med bokhyller, panelte rom og mørke treinnredninger skifter sømløst fra college-interiører til en lurvete bar. Bruken av forscenen rundt orkesteret (en nyttig innovasjon fra pandemiårene) understreker skillet mellom Rigolettos privatliv og Gildas isolasjon på en svært effektiv måte.

Foto: Craig Fuller

Lee Reynolds leder City of London Sinfonia med følsom eleganse. Lydbildet i denne operaen kunne ikke vært mer forskjellig fra etterfølgeren «Trubaduren». Det er få øyeblikk med ren bravur, og selv stormen i siste akt er mer uhyggelig og gravkammeraktig enn dundrende. Det luftige lydbildet og den dynamiske nyanseringen er avgjørende for å fange atmosfæren av konspirasjon, svik og ødelagte liv som hviler over handlingen. Under en så overbevisende taktstokk kommer disse effektene virkelig til sin rett.

Stephen Gadd som Rigoletto. Foto: Craig Fuller

Stephen Gadds tolkning av tittelrollen tvinger frem respekt, kanskje spesielt fordi han tydelig var preget stemmemessig. Det er en varmere skildring enn vanlig, hvor vi umiddelbart føler at han er et offer for hoffkulturen heller enn dens sarkastiske spydspiss. Valget om å fremstille ham som en ufør krigsveteran – kanskje en vaktmester ved colleget? – i stedet for en pukkelrygg, forsterker denne tolkningen. Kraften i hevntørsten hans rettes derfor direkte mot hertugen og hans medløpere, og han angrer raskt sin forakt for Monterone. Hans anger formidles med en mørk og minneverdig intensitet.

Alison Langer som Gilda. Foto: Craig Fuller

Kveldens høydepunkt er Alison Langer som Gilda. Altfor ofte fremstilles hun som en passiv karakter som bare styres av mennene rundt seg. Denne gangen har hun mye mer tilstedeværelse fra starten av; hun raser mot tilværelsen i fangenskap og er ivrig etter å utforske det nye forholdet til mannen som viser seg å være hertugen. Dette gir en ekstra tyngde til hennes praktfulle fremføring av nøkkelarien «Caro nome», og til hennes senere valg der hun nekter å være et enkelt offer. Selve slutten av operaen byr også på et inspirert stykke regi, hvor hun går ut gjennom publikum i stedet for å på klønete vis våkne til liv i sekken der Rigoletto finner henne døende.

Simon Wilding (Sparafucile) og Alison Langer (Gilda). Foto: Craig Fuller

Birollene er glimrende besatt, med en mer nyansert fremstilling av Sparafucile og Maddalena enn vanlig, her spilt av Simon Wilding og Hannah Pedley. Koret er som vanlig ved Opera Holland Park i storform, og hver enkelt sanger spiller ut sin egen historie på en troverdig måte. Noe mindre overbevisende er Alessandro Scotto di Luzio i rollen som hertugen, da stemmen viste tegn til anstrengelse i de øvre registrene.

Alt i alt er denne produksjonen en utmerket start på sesongen i Holland Park, og kombinerer vanlige høye kunstneriske standarder med en vilje til å finne nye måter å presentere kjent stoff på.

Rigoletto spilles frem til 24. juni 2023