ANMELDELSE: Road Show, Union Theatre ✭✭✭

Road Show

The Union Theatre

10. februar 2016

3 stjerner

Bestill billetter Stephen Sondheim er uten tvil en av vår tids største tekstforfattere, og hans bidrag til musikkteateret vil bli hyllet i tiår framover. Dessverre er Road Show ikke blant hans aller beste verk, selv om The Union Theatres oppfinnsomme og stødige produksjon sørger for en fornøyelig kveld i teateret – så sant du er villig til å overse enkelte Logiske brister.

Road Show forteller historien om Meisner-brødrene, Addison (Howard Jenkins) og Wilson (Andre Refig), som forsøker å skape seg et liv i USA ved århundreskiftet. Etter at faren (Steve Watts) dør, og bønnhører dem om å følge «veien» til rikdom, forlater de California for å grave etter gull i Alaska. Addys harde arbeid på deres «claim» fører til at han oppdager en liten formue, men forholdet til Willie surner raskt når sistnevnte gambler bort alt på et spill med five card stud. Han bytter det deretter bort mot en saloon, og en rasende Addy drar sin vei med sin halvdel av gevinsten. En serie med uheldige investeringer fører Addy til Palm Beach for å prøve lykken som arkitekt. Her forelsker han seg i Hollis (Joshua LeClair), som drømmer om å etablere en kunstnerkoloni i nærheten. Snart er Addy lykkeligere og mer suksessfull enn han kunne ha drømt om. Men når Willie dukker opp igjen med en plan om å fylle en by med Addys bygninger, er han maktesløs mot brorens sjarm.

Rent sjangermessig er Road Show som en luksusvilla bygget på ustø grunn. Den har sterke motiver, og mange underbygges av medrivende musikalske numre. Willies avhengighet og selvutslettende natur blir vakkert skildret i «The Game», mens Addys stå-på-vilje og ærlige gründerånd fremstilles både morsomt og smart i den oppløftende montasjen «Addison’s Trip». I slike øyeblikk ser vi glimt av Sondheims geni, hvor karakterenes sanne natur avsløres på en måte som både engasjerer og driver handlingen fremover.

Men når man trer inn i denne «villaen», begynner gulvplankene å knirke. Musikalens raske tempo – den varer i bare 100 minutter – krever at Addys bygninger skyter i været over natten, og det er vanskelig å bli ordentlig investert i en karakter som går fra null til alt med et lite knips fra manusforfatteren. Forholdet mellom Addy og Hollis lider også under manglende fokus i manuset. Til tider blir det hjertevarmt portrettert av begge skuespillerne, og duetten deres «The Best Thing That Ever Has Happened» er en nydelig fremstilling av den livsbejaende kjærligheten de deler.

Likevel blir forholdet aldri helt overbevisende, tross iherdig innsats fra Jenkins og LeClair. Willie tvinger seg tilbake inn i Addys liv med en slik selvfølge at det virker som om Hollis aldri har eksistert. Addys ærlige natur og hans hengivenhet til Hollis forsvinner ved et lite ord fra broren – noe som er tematisk interessant, men inkonsekvent. Dramaet mellom de to mennene i Addys liv styrkes heller ikke av at Hollis’ planer for en «kunstnerkoloni» – som burde fungert som en verdig motvekt til Willies tvilsomme planer – er i beste fall uformet og i verste fall selvgod. Dette betyr at valget Addy må ta om fremtiden sin, i stedet for å være en kamp mellom hjerte og ambisjon, ender opp som et valg mellom pest eller kolera. Vi vet at han bør velge Hollis, men ettersom kjærligheten mellom dem falmer uforklarlig, føles det ikke særlig tilfredsstillende.

Til tross for manglene i manuset er produksjonen riktig så underholdende. Skuespillet og sangen er bunnsolid, med enkelte virkelig glitrende øyeblikk. Refig er svært overbevisende som den karismatiske svindleren Willie, og Jenkins’ Addy synger med beundringsverdig lidenskap, krydret med passelige mengder ambisjon og frustrasjon. LeClairs drømmende og noe naive Hollis er et sjarmerende bekjentskap på scenen, mens Watts og Cathryn Sherman, i rollen som Mama Meisner, tilfører tyngde til sine små, men viktige roller.

Det som virkelig løfter produksjonen, er Nik Corralls enkle, men utrolig effektive scenografi. Sentralt på scenen står et enormt speil som enten reflekterer skuespillerne eller avslører karakterer bak det. Dette brukes spesielt godt når Willie og Addy reklamerer for den nye byen sin på radioen; Hollis’ ettertenksomme reaksjon på sendingen foregår i forgrunnen, mens vi ser Willie fremføre sitt propagandaprat i bakgrunnen – speilet skiller ham fysisk fra virkeligheten. Samtidig minner det støvete interiøret, som minner om et møblert, men kjærlighetsløst rom, oss stadig på rikdommens forgjengelighet. Dette står i smart kontrast til bevegelsene og energien fra det utmerkede ensemblet. De fungerer som en visuell representasjon av karakterenes håp og drømmer – det som gjør dem så levende.

Road Show har flere sterke motiver, og Meisner-brødrene er underholdende selskap. Selv om stykket ikke helt innfrier sitt potensial og narrativet tidvis er frustrerende, byr denne oppsetningen på en fornøyelig kveld ved et av Londons fineste «fringe»-teatre. Road Show spilles på Union Theatre frem til 5. mars 2016. Bestill nå

Produksjonsfoto: Scott Rylander