ANMELDELSE: Romeo og Julie, National Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Romeo and Julie, som nå spilles ved National Theatre i London.

Callum Scott Howells og Rosie Sheehy. Foto: Marc Brenner Romeo and Julie.

National Theatre.

23. februar 2023

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Denne samproduksjonen med Sherman Theatre i Cardiff gjør, i likhet med Sheffields Standing At The Sky’s Edge, National Theatre verdig sitt navn ved å presentere en sannere representasjon av det nasjonale. Begge stykkene setter arbeiderklassens utfordringer i sentrum, og begge strekker seg utover sitt lokale miljø for å fortelle universelle historier om klassefordommer, sosiale skjevheter i utdanningssystemet og kjærlighet. Gary Owens storslåtte nye stykke utspiller seg i Splott i Cardiff – et område som ofte snakkes ned av de omkringliggende bydelene, men som har et sterkt samhold. Owens kjenner ikke bare Splott som sin egen bukselomme; han kjenner selve livsnerven i området. Romeo er en atten år gammel alenefar, fast bestemt på å oppdra datteren sin, og i et nydelig brudd med forventninger stråler han av kjærlighet til den lille jenta – her er det ingen giftig maskulinitet å spore. Moren hans er «en massiv alkoholiker», og når Julie møter ham for første gang på en kafé, tror hun han er hjemløs. Hun er på vei til University of Cambridge, og ambisjonen om å bli astrofysiker har brent i henne siden hun var tolv. De bor bare et par gater unna hverandre, men i vidt forskjellige verdener når det kommer til klasse og fremtidsutsikter.

Ensemblet i Romeo and Julie. Foto: Marc Brenner

Utfordringene disse «stjernemerkede elskerne» står overfor er fullstendig preget av klasseskiller, foreldrenes forventninger og et utdanningsgap som allerede har plassert dem trygt i det sosiale hierarkiet. Skuespillerne er enestående. Som Romeo vrir Callum Scott Howells på kroppen i takt med de langstrakte vokalene og klangene fra en helt spesifikk walisisk dialekt; han er hjerteskjærende i sin mildhet og sitt ønske om en bedre fremtid. Rosie Sheehy er lynskarp som Julie, målrettet og ambisiøs, men med en viss mangel på bakkekontakt. Begge treffer stykkets humor og tristhet perfekt. Allerede før første akt er over, når de kommer til «Netflix and chill» og kokosolje, har man falt pladask for dem begge. Som Barb leverer Catrin Aaron en perfekt balansert tolkning av den dømmende alkoholikeren – hun bikker aldri over i karikatur, og flere av betraktningene hennes er faktisk svært innsiktsfulle. I første akt virker Julies foreldre noe perifere, men de får virkelig skinne i andre del, spesielt når Kath avslører hva hun jobber med og vi får en nydelig kommentar om omsorgsyrket. Selv når Paul Brennen, i rollen som Julies far, konfronterer Romeo, ender han opp med å gi ham et vennlig grep om skulderen. Dette er ikke et sint teaterstykke, noe som gjør det desto kraftigere; lidenskapen gjennomsyrer alt, og det er dypt rørende.

Anita Reynolds (Kath) og Paul Brennan (Col). Foto: Marc Brenner

Regissør Rachel O’Riordan viser gang på gang sitt skarpe blikk, og stykket puster vakkert. Hayley Grindles neondesign henger over scenen som skisser av uløste problemer. Min eneste innvending er at musikken i sceneskiftene ofte bryter med følsomheten i scenene og drar meg ut av den magiske stemningen det superbe manuset skaper. Men dette er, etter min mening, den beste arbeiderklasseromansen siden Beautiful Thing. Publikum i Cardiff har mye å se frem til.