ANMELDELSE: Seth Concert Series med Judy Kuhn, strømmet på nett ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Broadway-stjernen Judy Kuhn i nettkonsert med Seth Rudetsky som en del av Seth Concert Series.

Seth Rudetsky og Judy Kuhn The Seth Concert Series: Seth Rudetsky med Judy Kuhn

Søndag 20. og mandag 21. september på nett

4 stjerner

Seths nettside

'The Best Is Yet to Come' (Cy Coleman/Carolyn Leigh) var en herlig åpning på denne siste episoden med New York-originalen Seth Rudetsky og hans nyeste Broadway-diva, Judy Kuhn.  Hennes kraftfulle stemme, med en fyldig klang i brystet som røper år med musikalklassikere på repertoaret, har en rubinrød varme som balanserer hårfint på kanten til å miste kontrollen, uten at hun noen gang gjør det.  Introdusert som en 'sopran', hørtes hun her mer ut som en mørk mezzosopran.  Men vent: så kom 'I Said No' (Frank Loesser/Jule Styne), en sjarmerende vals som i sin tid ble udødeliggjort av Tommy Dorsey, men Judy tar den rett tilbake til den edwardianske stuen med full sopranglans og perfekte triller.  Himmelsk.

Enda mer krevende var Dick Rodgers' 'Hello, Young Lovers' (tekst av Oscar Hammerstein II) fra 'The King and I': denne fikk en ettertenksom, lengtende og nesten røyket tolkning.  Likevel skar historiefortellingen gjennom følelsene; det virket nesten som om den drev låten fremover.  Og der var den pulserende klangen i mellomregisteret også.  Alltid den samme vibraen.  Vel, enten liker man det, eller så gjør man det ikke.  Noen har ingenting imot det.  Andre skulle ønske de bare kunne høre den rene noten komponisten skrev, uten svingningene på hver side.

Det grusomme med den menneskelige stemmen er imidlertid at den ikke alltid gjør som man vil.  Har vi ikke hørt den sannheten fortalt mange ganger før av andre artister i denne serien?  Og i dette ultra-eksponerte formatet er det ingenting som skjuler det dersom noe – hva som helst – ikke stemmer med gjestens stemmebånd.  Absolutt ingenting.  Ved slike anledninger har vi lagt merke til at Seth legger bort sin sedvanlige, munnrappe stil og blir mildere og mer støttende for hvert minutt.  Jo mer gjesten sliter, jo hyggeligere blir han.  Det er nesten som om han fanger opp sangerens tause bønn: 'Jeg har problemer, HJELP MEG GJENNOM DETTE!'  Og han gjør alt han kan for å bidra.  Dette showet viste nøyaktig hvordan en slik strategi fungerer – og lykkes.

Når man har klassisk skolering, kan man utrette store ting i et teater med orkester og god akustikk.  Men plasser den samme stemmen i en stue med én enkelt mikrofon, og effekten blir en helt annen.  I 'Blame It On The Summer Night' fra 'Rags' (Charles Strouse og Stephen Schwartz) fikk vi derfor en blanding av kløktig mikrofonteknikk og kraftfull brystklang beregnet på bakerste rad i galleriet.  I et teater ville det vært fantastisk; i en kabaret-setting blir det kanskje i overkant voldsomt.  Det finnes sangere som beholder stemmen gjennom tiår med suksess, mens andre mer 'menneskelige' vokalister må kjempe mot uvaner eller slitasje som sniker seg inn.  Stilt overfor en slik utfordring kan en artist enten bytte repertoar, eller stå i det og levere det fansen forventer, mens man ber om at tidens tann ikke blir for tydelig.

Promotører og agenter overtaler gjerne sangerne til å fortsette, med argumentet om at de mest trofaste fansene ikke bryr seg om formen på stemmen – de er bare lykkelige over å se dem på scenen.  Og den uvitende nykommeren vil ikke vite hva som har gått tapt.  Det er penger å tjene på den veien, og man må jo tjene penger.  Eller mer enkelt: man må få opptre.  (I sin mest ekstreme form er dette 'Antonia-komplekset' for de som kjenner tredje akt av 'Hoffmanns eventyr'.)  Uansett hva som var tilfelle her, ble det diskret lagt inn noen kremt og halsrensinger, og noen høyst nødvendige slurker vann.  Kanskje hun bare hadde en litt tung dag.  Slikt skjer.

Samtidig er Kuhn en god historieforteller, og vi fikk servert flere små hemmeligheter fra kulissene i amerikansk musikalliv, før hun tok oss inn i et sårbart og emosjonelt nummer som 'Someone Else's Story' (Andersson, Ulvaeus, Rice) fra 'Chess'. Dette fungerte også som en treffende kommentar til hennes egen reise.  Det viser seg faktisk at sangen ble skrevet direkte for henne.  Hun synger den utvilsomt som ingen andre.  Det samme gjelder Pocahontas-sangen 'The Colors of the Wind' (Alan Menken/Stephen Schwartz): Her motbeviser Kuhn sine 62 år fullstendig – stemmen høres så mye yngre, smidig og nysgjerrig ut.  Rett og slett herlig.  Det samme var 'Ring of Keys' fra 'Fun Home' (Lisa Kron, Jeanine Tesori).  Dette er hennes hjemmebane, hvor hun kan briljere med den pratsomme, narrative stilen som stemmen hennes kler så godt akkurat nå, krydret med kraftige utblåsninger og en og annen glitrende topptone.

Overgangen til Sondheims 'Anyone Can Whistle' var gull i Kuhns hender. 'Det blir mer Sondheim i denne damens liv,' sa Seth.  Og han har rett.  Deretter beveget de seg over i 'Spelemann på taket' (Jerry Bock og Sheldon Harnick) for en duett av 'Do You Love Me?', fremført med varme og ettertanke.  'En scene satt til musikk,' som Seth oppsummerte det.  Til slutt kom 'Vanilla Ice Cream' fra 'She Loves Me' (også Bock og Harnick).  Dette tok oss tilbake til hennes lettere operetterepertoar.  Det var en munter avslutning som nådde nye høyder med en strålende høy H.  Seth var like sjarmerende som vanlig og erklærte dette som deres første 'katastrofefrie' konsert.  Vel, kanskje det ikke var noen faktiske katastrofer, men det var noen humper i veien.  Det var imidlertid også en forbløffende profesjonalitet som bar dette begavede paret – og oss – trygt i havn.

Les vår anmeldelse av Norm Lewis Les vår anmeldelse av Megan Hilty Les vår anmeldelse av Audra McDonald Les vår anmeldelse av Cheyenne Jackson Les vår anmeldelse av Liz Callaway Les vår anmeldelse av Stephanie J Bloch Les vår anmeldelse av Jeremy Jordan Les vår anmeldelse av Karen Olivo