ANMELDELSE: Sir John In Love, British Youth Opera, Opera Holland Park ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Vaughan Williams' Sir John In Love, fremført av British Youth Opera i et gjestespill på Opera Holland Park.

Foto: Alastair Muir Sir John in Love

British Youth Opera

Opera Holland Park

25. august 2022

4 stjerner

Nettsiden til British Youth Opera Teppet går ned for Opera Holland Park i år med et kort gjestespill fra British Youth Opera, som gjør et svært viktig, men ofte oversett arbeid med å lære opp neste generasjons operafagfolk i Storbritannia – ikke bare sangerne, men også orkestermusikerne og det tekniske personalet. Denne kvelden var en dobbel fornøyelse, da den også bød på en sjelden mulighet til å høre Vaughan Williams’ «Sir John in Love», som hadde en bemerkelsesverdig oppføring på ENO i 2006, men som man sjelden har hørt siden.

Foto: Alastair Muir

Det var et dristig valg av komponisten å utforske det samme territoriet som Verdi etter bare tretti år; men faktisk er dette en ganske annen vinkling på Falstaff-historien enn den nøye lagdelte dekningen Boito satte sammen fra både Henrik IV-stykkene og «The Merry Wives of Windsor». Vaughan Williams holder seg mye tettere til sistnevnte og legger i tillegg inn tekster fra andre samtidige forfattere. Som et resultat ender teksten opp som et litt velment «Tudorbethansk» sammensurium med enkelte øyeblikk av utilsiktet humor. Han lykkes bedre med å følge sin forkjærlighet for folkemusikk ved å inkludere mange modale melodier fra tidsepoken med deres originale tekster. Partituret er tett instrumentert med alle de kjente elementene fra komponistens modne klangverden – frodig pastoral stemning (inkludert et vakkert mellomspill basert på «Greensleeves»), kraftfulle og tungt orkestrerte korpartier, dystre sideepisoder og utsøkte øyeblikk med rolig melankoli og lune innfall.

Foto: Alastair Muir

Gitt at historien er så kjent og at humoren i «The Merry Wives» er mer bredbeint enn subtilt komisk, trenger en produksjon som vil imponere både tempo, tydelig personinstruksjon i de mange folkemassescenene, og dynamisk spill fra hovedrollene. Ellers kan det dramatiske drivet i partituret dabbe av, selv om det aldri er mindre enn solid håndverk. Regissør Harry Fehr og dirigent Marit Strindlund driver handlingen imponerende fremover og utnytter det åpne rommet i Opera Holland Park fullt ut. En fleksibel, minimalistisk scenografi gir tilstrekkelige antydninger til ulike interiører, og kostymer og lyssetting danner en behagelig kombinasjon som særlig lykkes med å mane frem Windsor Forest i finalen. Men, som det ofte er med et ungt ensemble, var det detaljerte karakterspillet som trengs for at rollene virkelig skal våkne til liv, bare periodevis til stede.

Foto: Alastair Muir

Når det er sagt, var mye av sangen virkelig imponerende. Det er to lag med sangere, og kommentarene nedenfor gjelder kun forestillingen den 25. august. Conrad Chatterton som den fete ridderen fremviste rikelig med brautende selvsikkerhet, men kunne kanskje ha funnet frem litt mer av den underfundige sluheten. Philip Costovski, Toki Hamano og Armand Rabot, som hans skandaløse kumpaner, hadde alle gode solopartier, og de sentrale parene Ford og Page var vokalt godt matchet. Nancy Holt var en spesielt livlig Mistress Quickly, og det var utmerket innsats fra Justin Jacobs som Dr Caius, Joshua Saunders som Justice Shallow, James Micklethwaite som nevøen Slender, og Emyr Lloyd Jones som presten – alle roller som er mye mer utviklet her enn i Verdis versjon. Clara Barbier Serrano og Sam Harris mestret den strålende og krevende musikken til det unge paret Anne og Fenton med selvtillit.

Foto: Alastair Muir

Orkesterspillet var også imponerende. Litt mer øvingstid ville utvilsomt ha finjustert balansen mellom orkestergrav og scene og unngått noen utfordringer med synkroniseringen; men ellers var dette en stødig fremføring av et komplekst partitur med en fyldig klang i alle rekker, særlig i de mange mellomspillene som dekker de nødvendige sceneskiftene. Dirigent Marit Strindlund håndterte de store klimaksene og noen vriene overganger med stor dyktighet.

Dette var et utmerket valg av opera som øvingsstykke – det er mange mellomstore roller som gir nyttig erfaring, og en stor del av karakterene er også unge av alder. Det er mye koreografi og scenisk handling som må på plass, noe som sliper talentene til inspisienter og scenearbeidere, og den påkrevde orkesterpaletten er variert med mange partier med symfonisk utvikling der orkesteret i praksis er en karakter i handlingen, noe som igjen er svært lærerikt for musikerne.

For publikum var det en sjelden sjanse til å høre et undervurdert verk som var en viktig del av komponistens manifest om at engelsk musikk skulle bygge på engelsk materiale – både historier og folketoner – heller enn å følge kontinentale forbilder. Alt i alt en gjennomgående engasjerende og tilfredsstillende kveld.