ANMELDELSE: Something Rotten, St James Theatre ✭✭✭✭✭

Something Rotten!

St James Theatre

30. mars 2015

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Noen ganger lurer man på hva i all verden man har gjort for å fortjene å sitte gjennom den selvhøytidelige smørja man nettopp har vært vitne til på scenen. Noen ganger er raseriet som koker i årene så ekstremt når du teller timene av livet ditt du aldri får tilbake, at du føler øynene skal sprette ut av hodet. Noen ganger har forestillingen "stjerner" som er hentet inn for å kaste glans og lokke intetanende, tåpelig optimistiske fans inn i en mørklagt teatersal, bare for å spy på forventningene deres på uventet brutale måter. Noen ganger er manus så dårlig, musikken så skrekkelig og regien så platt, at du drømmer om at du heller så en billig nyoppsetning av Too Close To The Sun eller Paradise Found. Noen ganger føles en Broadway-musikal som om en vampyr har sugd margen ut av deg fra det øyeblikket lyset gikk ned, og alt som står igjen er et sprøtt, livløst og smuldrende skall av giftig avfall. Slike produksjoner setter virkelig driten i 'dritbra' – uten at det er noe bra med det.

Something Rotten!, hjertebarnet til Karey og Wayne Kirkpatrick (musikk og tekst) med manus av Karey Kirkpatrick og John O'Farrell, regissert av Casey Nicholaw, er nå i førpremierer på Broadways St James Theatre etter å ha dristig bestemt seg for å ikke teste forestillingen utenfor New York først. Det bærer rett til Broadway for dette monsteret av en musikal som, sannheten skal sies, er en av de forestillingene som må sies å tilhøre kategorien "dritbra".

Vent! Der tok jeg feil! Nei, nei... Something Rotten! er en av de forestillingene som utvilsomt IKKE tilhører kategorien der driten kommer først. Å være eller ikke være. Ja, det er det! Det er en av de forestillingene der det utelukkende dreier seg om ordets rette betydning – en 'hit' i alle ledd, fra sangene og produksjonen til hele ensemblet – alt sitter som et skudd.

Det er lett å gå i surr, for man klarer ikke å slutte å sole seg i minnene fra den uforbeholdne gleden som har utspilt seg i løpet av to timer og tretti minutter med ren, ufortynnet lykke. Hodet er svimmelt mens du prøver å huske de smarte vitsene, de snurrige vendingene, de herlige melodiene, referansene til musikalhistorien, sitatene fra Shakespeares verker – en veritabel virvelvind av hektisk, febrilsk og fabelaktig sprudlende glede som har pakket deg inn i skinnende, tårevåt humor og fått deg til å smile eller le ukontrollert så altfor lenge.

Det er ingenting som er råttent her. Tvert imot er Something Rotten! fast, saftig, fruktig, perfekt dyrket, syrlig, søt, og hver eneste del, hvert eneste lag som skrelles tilbake, er fullt av liv. Det er nærmest en orgasme av nytelse. Den perfekte blandingen av The Bard, tøys og Broadway.

Dette er den typen forestilling der jo mindre du vet på forhånd, desto bedre. Opplevelsen av å se den utfolde seg foran dine vantro, men vilt fornøyde øyne, er noe man virkelig bør unne seg. Gå heller i kloster enn å høre på sangene på forhånd eller lese et detaljert sammendrag av det utspekulerte narrativet. Gjør deg selv en tjeneste – vær en Something Rotten!-jomfru når du ser den for første gang.

Kort fortalt handler det om rivaliseringen mellom William Shakespeare og et annet dramatikker-team, brødrene Bottom, Nigel og Nick. Nick vil gjøre hva som helst for å få overtaket på Svanen fra Avon, inkludert å hyre en spådame og ta imot penger fra en jødisk entreprenør ved navn Shylock. Nigel forelsker seg i Portia, men hennes far, bror Jeremiah, forbyr forholdet og forsøker å knuse Bottom-brødrene. Hva som skjer med disse ulike trådene utgjør historien.

Men det er ikke det Something Rotten! egentlig handler om. Det er i bunn og grunn en hyllest til musikalgenren, en som både parodierer sitt objekt og behandler det med kjærlig hengivenhet. Hvis du kjenner dine Broadway-musikaler, vil det være flust av referanser (musikalske, sitater og visuelle) som vil kile lattermusklene eller ta deg på senga. Ingen temaer er hellige, og ingenting er skjermet for djevelsk, sylskarp vidd: helt ærlig, det de gjør med Phantom of the Opera er grunn nok alene til å se denne forestillingen. Og Cats...

Hvis du ser for deg Carry On Shakespeare møter Spamalot møter Kiss Me Kate møter She Loves Me møter Anything Goes, har du noe av den elleville smaken og den herlige frekkheten i noen av vitsene. (Et rim på 'penis' og 'genius' er bare ett eksempel). Det som er spesielt beundringsverdig, er at narrativet fungerer perfekt som en enkel historie om brødrene Bottoms eventyr; de som ikke vet noe om musikaler kan storkose seg med den historien. Men for de som kjenner sin musikalhistorie, byr Something Rotten! på et overflødighetshorn av subtile og mindre subtile ordspill, vitser og tvetydigheter.

Når det gjelder håndverket, er de kreative kreftene bak manus og musikk suverene mestere. Ikke et ord eller en note er overflødig her. Alt er helt imponerende presist. Konsishet er nøkkelen – mindre er definitivt mer.

Sangene er utrolig morsomme. Det er massive ensemblenumre som stopper showet, bravurnumre som rettferdiggjør tilstedeværelsen av stjerner som Christian Borle, Brad Oscar og Brian d'Arcy James, praktfulle duetter/kjærlighetssanger, en fantastisk kvartett i andre akt og endeløse dansesekvenser som er glødende av glede. Flere numre har intens ørehorm-status: Welcome to the Renaissance; A Musical; Will Power; We See The Light; og tittelnummeret, den store finalen, Something Rotten. 'A Musical' er kanskje den beste sangen som noensinne er skrevet om sin egen sjanger. Jeg kan ikke huske sist et publikum stoppet en Broadway-forestilling midt i første akt, men det gjorde de her – og med rette.

Tekstene fra Kirkpatrick-brødrene er smarte og elegante. Uten musikk ville de vært suberbe. Med musikk er de forbløffende. Ofte leveres de i nesten overmenneskelig tempo, men diksjonen er upåklagelig hele veien, og ingen poenger går tapt i lyden.

Nicholaw regisserer med endeløs oppfinnsomhet og med et sikkert øye for en god visuell spøk, og hans koreografi spenner over alt fra enorme steppnumre til delikate duetter og trioer. Hvert dansenummer utstråler klasse; rutinene er tilfredsstillende og ofte morsomme i seg selv.

Scott Pask har laget en fantastisk scenografi. Prosceniebuen er omgjort til en falsk Tudor-ramme, og følelsen av 1500-tallet – og endeløse Disney-tegnefilmer – er godt etablert. Gregg Barnes leverer noen fantastiske, prangende og eksentriske kostymer, og Natasha Katz' lyssetting er førsteklasses i alle ledd. Det er et veldig stemningsfullt øyeblikk foran Themsen, med en bro og månen i bakgrunnen, som er badet i kjærlighetens lys. Helt nydelig.

Skuespillerne er formidable. Brad Oscar nærmest stjeler showet som spåmannen – han er i suveren komisk form. Brooks Ashmanskas følger tett på i sin portrettering av den hyklerske, undertrykte bror Joseph – han vrir hver minste latter ut av de mange 'Bottom'-vitsene.

Som den nerdete Bottom-broren er John Cariani feilfri, en triumf av angst, selvforakt og undertrykt potensial. Hans hjertenskjær, den sprudlende Christian Chenoweth-aktige karakteren Portia, spilt av Kate Reinders, er like nerdete, men villig til å utforske nye høyder med ham, spesielt hvis det involverer poesi eller vers. Sammen er de et suverent par, begge med fulle, uttrykksfulle stemmer og perfekt sans for humor.

Brian d'Arcy James briljerer som den rebelske Bottom. Han bærer brorparten av materialet og håndterer alt uanstrengt, fra små hjemlige scener med sin tålmodige, kjærlige kone (den kraftfulle Heidi Blickenstaff, som storkoser seg med å parodiere Shakespeares kvinnetroper) til store sangnumre og hissige konfrontasjoner med rivalen Shakespeare. Han synger fantastisk og er på alle måter minneverdig og fortjener stående ovasjoner.

Som 1500-tallets breiale rockestjerne, kledd i tettsittende lær, koser Christian Borle seg gløgg i hjel. Det er en gigantisk prestasjon preget av herlig overspill, fleksing av imponerende muskler, noen fantastiske tenor-numre og den spesielle gleden som kommer av å spille "bad boy". Borle er helt perfekt i hver eneste scene.

Det er utmerket karakterarbeid fra Michael James Scott, Gerry Vinchi, Marisha Wallace, Austin Lesch, Brian Shepard og Peter Bartlett. Men helt seriøst, hvert eneste medlem av ensemblet er fremragende. Når de synger sammen, er lyden elektrisk, og dansen de leverer er dristig og nyskapende. Broadway skal lete lenge etter et mer samspilt og finjustert ensemble enn dette.

Phil Reno holder tøylene som kapellmester, og resultatet er førsteklasses. Orkesteret på 18 musikere er livlig og spiller med stil og snert. Alt ved partituret og tekstene blir ivaretatt av Renos sans for detaljer i direksjonen.

Som et stykke løssluppen, skamløs og hysterisk musikalteater er Something Rotten! for øyeblikket uten sidestykke på Broadway. Det er frisk, fabelaktig og febrilsk moro. Hvis du noen gang har hatt en slik opplevelse som beskrevet i det første avsnittet ovenfor, så gå og se Something Rotten! – den vil gjenopprette troen din på at musikaler kan være magiske på alle mulige måter.

Gjør hva som helst for å oppleve originalbesetningen fremføre dette fantastiske teaterstykket.

BESTILL BILLETTER TIL SOMETHING ROTTEN!