ANMELDELSE: Spirited Away, London Coliseum ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Spirited Away, den nyeste sceneadaptasjonen av Studio Ghiblis arbeid ved London Coliseum.

Kanna Hashimoto. Foto: Johan Persson Spirited Away

London Coliseum

4. juni 2024

4 stjerner

Etter den enorme suksessen med My Neighbour Totoro, kommer nå en annen Studio Ghibli-Hit: Spirited Away. Den regnes som den fremste og mest fullførte av Hayao Miyazakis animerte mesterverk, og er utvilsomt en overdådig og spektakulært iscenesatt forestilling. Stykket er preget av disiplinerte bevegelser, suveren koreografi og enestående dukketeater. Vår heltinne, Chihiro, trer inn i en fantastisk verden hvor foreldrene hennes blir forvandlet til griser etter å ha spist fra en trollmanns bankett uten lov. Hun møter et enormt galleri av ville ånder, emo-dragegutter og gigantiske babyer, styrt av en ond dronning som minner om Margaret Thatcher. Det er aldri kjedelig, men det begynner å føles litt overveldende etter hvert som scenene utspiller seg. Selv om det er spectakulært, forsvinner den menneskelige søkenen noe, og det hele kan føles litt flatt. Jeg falt av enkelte steder; å se en forestilling fremført på japansk med teksting på hver side av scenen gjorde at jeg gikk glipp av ting mens jeg prøvde å velge mellom å se eller lese. Uansett, så langt minner det mye om Alice i Eventyrland.

Kanna Hasimoto (Chihiro) og Kotaro Daigo (Haku). Foto: Johan Persson

Det hele utspiller seg på Jon Bausors lagdelte badehus-scenografi, og Toby Olies dukketeater er ofte forbløffende, selv om froskekapningen bringer tankene hen på The Muppet Show. Den kvelden jeg var der, var Momoko Fukuchi en oppriktig og overbevisende Chihiro, Hikaru Yamano en glitrende og hjemsøkende No Face, og Mari Natsuki en fantastisk Yubaba/Zeniba.  Faktisk er det så mange i ensemblet at Chihiro nesten virker litt overveldet. Med en varighet på nærmere tre timer kan det føles som en utholdenhetsprøve, og toget til Boggy Bottom tar lengre tid enn lokaltoget på en ordentlig dårlig dag.

Ensemblet i Spirited Away. Foto: Johan Persson

Likevel er det utrolig mye å glede seg over, inkludert dragens fantastiske luftferd, og Joe Hisaishis klassiske musikk fremføres storslått av et liveorkester. Fans av filmen vil beundre hvor trofast adaptasjonen er. De av oss som ikke er like kjent med originalmaterialet, vil kanskje oppleve det hele som litt kjølig og klinisk – vakkert å se på, men følelsesmessig noe tomt.