ANMELDELSE: Spy Plays, Above The Stag Theatre Vauxhall ✭✭

Julian Eaves anmelder Spy Plays som nå spilles ved Above The Stag Theatre i Vauxhall, London.

Spy Plays

Above The Stag,

28. februar 2020

2 stjerner

BESTILL BILLETTER

For noen år siden hadde Alan Bennett stor suksess med tv-stykket 'An Englishman Abroad', som han senere har forsøkt å tilpasse scenen ved å pare det med et annet kammerstykke om et lignende tema – uten helt å fange originalens magi. Det første stykket drar nytte av fascinerende, fargerike karakterer der det aldri er klart hvem som har overtaket. Det andre går bare i sirkler før det ender akkurat der vi visste det ville ende. At selv en dramatiker som Bennett sliter med å gjenta sin egen bragd, burde være et varsko til andre. Likevel har David Thame kastet seg ut i det med to enakter-stykker som også omhandler fortapte, skaphomofile karakterer. Den ene er en ungarsk flyktning fra 1950-tallet med gode forbindelser som blir tatt av dage etter et møte med en tvilsom type; den andre er MI5-agenten som ble forsidetoff for noen år siden da han ble funnet død i en sportsbag i leiligheten sin. Problemet til dramatikeren er imidlertid at ingen av karakterene er spesielt interessante som mennesker – eller han har ikke funnet en måte å gjøre dem interessante på. Ingen av dem gjør heller et forsøk på å fremstå som sympatiske, utfallet er gitt på forhånd, og det utfordres sjelden av selve scenekunsten. Hvordan skal man da klare å fenge publikum?

Når Thame tidvis beveger seg inn i en 'Ruffian On The Stair'-aktig grotesk stil eller utforsker det kriminelle sinnet – à la Brenton i 'Christie In Love' – finnes det glimt av dramatisk nerve. Men disse lyspunktene er aldri nok til å puste liv i en ellers nokså flat og monoton fremstilling. Peter Darney står for regien (med Julie Addy som medregissør på det første stykket, 'London/Budapest'). Scenene med Sean Brownes karakterer – og dette er de beste scenene i hele forestillingen – er ekstremt annerledes enn alt annet, og det helt bevisst. De er, i produsentens egne ord, 'ekstrametriske' og regissert i en annen stil, noe denne anmelderen fant svært engasjerende. Ellers i forestillingen faller stilen for det meste i en nokså statisk og kjølig 'nøytral' tone som etterlot meg nokså uberørt av det hele.

Blant de medvirkende har Max Rinehart fått noen utmattende lange – og monotone – partier; han mestrer dem godt, men de gir dessverre lite tilbake i form av dybde eller spennvidde. Mot ham har Guy Warren-Thomas den utakknemlige oppgaven med å portrettere to dypt usympatiske 'ofre': manuskriptet gjør ham kald, overfladisk og så selvgod at han er ute av stand til å se faren han befinner seg i. Det våkner imidlertid til liv på scenen når Sean Browne glimrer i hele fire småroller i det første stykket. Den stramme skrivestilen i hans scener tyder på at Thame fungerer best når han skriver slike konsentrerte møter der det ikke er umiddelbart klart hvor det bærer hen. Ellers kan man nyte Boo Williams’ billedskjønne scenografi, fint belyst av Jack Wills, og Nicola Changs stemningsfulle lydbilde.

Uten tvil vil dette stykket finne – og tale til – et visst nisjepublikum, og kanskje er det helt i tråd med teaterets samfunnsoppdrag. I så fall er målet nådd. Men hvis du er på utkikk etter noe med en bredere appell, vil du nok oppleve dette som en noe frustrerende opplevelse.

Spilles frem til 29. mars 2020