ANMELDELSE: Standing At The Sky's Edge, Gillian Lynne Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder West End-overføringen av Standing At The Sky's Edge på Gillian Lynne Theatre.

Ensemblet. Foto: Brinkhoff Moegenburg Standing At the Sky’s Edge (West End)

Gillian Lynne Theatre.

29. februar 2024

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Etter overføringen fra National Theatre har Richard Hawley og Chris Bush sin storslåtte musikal bevart sin kraftfulle og eksemplariske historiefortelling. Park Hill Estate i Sheffield. Én leilighet, tre tidsepoker. I 1960, på en bølge av optimisme, flytter Harry og Rose inn i «gatene i himmelen», fulle av håp og – som Harry senere sier – takknemlighet over å ha kommet seg ut av slummen. I 1989 flytter flyktningen Joy inn sammen med onkelen og tanten; de blir advart om alltid å holde døren låst på grunn av «de farlige mennene». Boligområdet har blitt den samme slummen alle ønsket å forlate. Men siden bygget er verneverdig (Grade II listed), kan det ikke rives, og i 2015 flytter Poppy inn i en nyoppusset og gentrifisert leilighet, med Ocado-leveranser og gin med smak av Yorkshire-te, på flukt fra et knust hjerte hun aldri helt klarer å slippe unna. Gjennom å skildre Storbritannias historie, Thatchers ødeleggelse av industrien, fortvilelse og overlevelse, er forestillingen like hjerteskjærende som den er oppløftende. Den tårner over andre musikaler i West End – unnskyld ordspillet.

Lauryn Redding (Nikki), Laura Pitt Pulford (Penny) og ensemblet. Foto: Brainkhoff Moegenburg

Når jeg ser den igjen, slår det meg mer enn noen gang hvor mye den handler om behovet for fellesskap, tilhørighet og styrken i samhold – verdier som er under press i dagens samfunn. Vevingen mellom sanger, tekster og manus er sømløs, like vakker og sterk som stål fra Sheffield. Skuespillerne er perfekte: En glimrende Joel Harper-Jackson som Harry og en enestående Rachel Wooding som Rose føles som stykkets bankende hjerte; deres innflytting og arv påvirker generasjonene som følger. Sønnen deres, Jimmy, finner sammen med Joy, og datteren deres Connie (strålende fortalt av Mel Lowe) er eiendomsmegleren som selger Poppy leiligheten – eller «dupleksleiligheten over to plan». Når Wooding synger «After the Rains Have Gone», holder publikum pusten i kollektiv sorg, ikke bare for henne, men over tapet av fellesskap og håp. Som Joy finner Elizabeth Ayodele mange nyanser av navnet sitt i kjærligheten til Jimmy, spilt med en rørende lojalitet av Samuel Jordan. Vi får også etterlengtet komisk avbrekk mellom Poppy, spilt av en utmerket Laura Pitt-Pulford, og den fantastiske Lauren Redding som Nikki. Sistnevnte stopper showet med sin første låt, «Open Up Your Door», idet hun oppsøker Poppy for å be om tilgivelse og en ny start.

Ensemblet. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Sceneløsningen er noe mer begrenset enn på den enorme Olivier-scenen, men nærheten til handlingen gjør oss til en del av nabolaget. Robert Hasties regi er flytende og superb, selv om jeg bet merke i hvor sjelden karakterene er alene på scenen; det er nesten alltid medlemmer av ensemblet i bevegelse. Dette gjør øyeblikkene av ensomhet mer kraftfulle, selv om koret tidvis kan virke litt distraherende. Strukturen er bygget på en solid grunnmur; avslutningen på første akt, «There’s A’Storm A’Coming», hamrer løs på sansene mens boligblokken forfaller, men rammeverket i sangen «As The Dawn Breaks» gjenoppretter håpet, mens graffitien «I Love You, Will You Marry Me» flimrer over bebyggelsen. Det å føle at et helt publikum gispere, gråter og sukker av glede i kor er fortsatt en unik opplevelse. Og selv om arkitekturen er brutalistisk, er musikalen som et ømt blåmerke: søt og melankolsk. Praktfull.

SE FLERE BILDER FRA FORESTILLINGEN HER