ANMELDELSE: Still Alice, Richmond Theatre ✭✭✭✭

Matthew Lunn anmelder Still Alice, basert på Lisa Genovas roman, med Sharon Small i hovedrollen på Richmond Theatre som en del av norgesturneen.

Sharon Small som Alice. Foto: Geraint Lewis Still Alice

Richmond Theatre (UK Tour)

19. september 2018

4 stjerner

Informasjon om UK-turné

Noen ganger dukker det opp en prestasjon som er så gripende at den brenner seg fast i minnet, et kroneksempel på drama som en kilde til sannhet. Julianne Moores Oscar-vinnende tolkning i 2014-filmatiseringen av Still Alice, debutromanen til nevrovitenskapsmannen Lisa Genova, strømmet tilbake til meg så snart jeg trådte inn i teateret. En kveld preget av sammenligning virket uunngåelig, men mine bange anelser var grunnløse. Denne oppsetningen, som bruker et manus skrevet året før filmen, gir en dyp innsikt i livet med tidlig debuterende Alzheimers, med et unikt fokus på dens innvirkning på selve menneskeligheten.

Eva Pope (Henne selv), Sharon Small (Alice) og Ruth Ollman (Lydia) i Still Alice. Foto: Geraint Lewis

Alice Howland (Sharon Small) er 50 år og lever et misunnelsesverdig liv. Hun er akademiker ved Harvard, med forskning som er ettertraktet av universiteter over hele verden, og lykkelig gift med forskerkollegaen John (Martin Marquez). Sønnen Thomas (Mark Armstrong) gjør det skarpt i sin ferske juristkarriere, mens hennes eneste kilde til misnøye er datteren Lydias (Ruth Ollman) beslutning om å avvise familiens gener og droppe akademia til fordel for skuespill. Likevel er hun bekymret for at hukommelsen svikter, og etter hvert som månedene går, blir glippene mer urovekkende, noe som fører til en livsendrende diagnose. Nedgangen hennes betraktes ikke bare gjennom det endrede forholdet til familien, men også måten hun forholder seg til sitt eget sinn på. Dette er personifisert som «Henne selv» (Eva Pope), gjennom en løpende dialog som publikum hører, men som de andre karakterene ikke merker.

Sharon Small (Alice), Mark Armstrong (Thomas) og Martin Marquez (John) i Still Alice. Foto: Geraint Lewis

Grunnen til at denne dramatiseringen fungerer så godt, er at samspillet mellom Alice og «Henne selv» er rørende og troverdig, der det i gale hender fort kunne ha blitt en gimmick. Grepet gjør at vi ser avstanden mellom Alices følelser og hennes ytre oppførsel, noe som gir stor dramatisk slagkraft i de øyeblikkene hun blir umyndiggjort av familien og velmenende leger. Som regissør David Grindley bemerker i programoversikten, er Alices rasjonalitet integrert i hennes karakter, og «Henne selv» gir en ofte hjerteskjærende innsikt i hennes beslutningsprosesser, selv når de forvirrer og sårer hennes nærmeste. Popes tolkning er varm og mild, og dialogen hennes blir mindre ordrik og mer emosjonell etter hvert som stykket skrider frem. Likevel mister hun aldri energien og nysgjerrigheten som minner oss om hennes grunnleggende menneskelighet. Dette komplementeres av Smalls praktfulle og uttrykksfulle spill, som ikke bare fanger den intense frykten og frustrasjonen ved sykdommen, men også de øyeblikkene av ren glede som den ikke kan ta fra henne.

Stykket varer i 90 engasjerende minutter og dekker et imponerende spenn. Det lider imidlertid noe av narrative snarveier. Øyeblikk med eksposisjon kan virke litt kunstige, som når Thomas og John minner hverandre på hvor gamle de er, eller når Lydia og Alice reflekterer over hvor lenge det er siden de sist så hverandre. Selv om Armstrong gjør en strålende jobb med å skildre Thomas' utilsiktede mangler som sønn – de gjentatte spørsmålene til Alice om når Lydias teaterstykke begynner er en mesterklasse i passiv aggressivitet – får hans angivelig dype bånd til henne svært lite scenetid.

Micah Balfour som Dr. Davis i Still Alice. Foto: Geraint Lewis

Omvendt blir Lydias forhold til Alice, som blir mer empatisk etter hvert som sykdommen krever sitt, undersøkt nøyere, og Ollmans prestasjon skildrer ekspert den svinnende uskylden hos den unge pårørende som må sette egne drømmer til side. Likevel er denne rollen til tider noe forenklet; konflikten mellom mor og datter, og Lydias fravær fra familietilstelninger, føles mer som en narrativ nødvendighet enn et naturlig resultat av deres forhold. Jeg kan imidlertid ikke rose stykkets skildring av John høyt nok, der Marquez leverer en subtil tolkning som forteller om kampen mellom hans sindighet og følelsen av tap. Han og Small fungerer glimrende sammen for å skildre ikke bare parets intellektuelle fellesskap, men også deres gjensidige behov for forståelse og selskap, noe som gjør Alices reise så bittersøt.

Dette er en fremragende oppsetning av Lisa Genovas roman Still Alice, som i motsetning til 2014-filmen fokuserer på hvordan tidlig Alzheimers påvirker tittelkarakterens menneskelighet snarere enn bare familierelasjonene. Selv om det finnes noen få narrative snarveier, er det et engasjerende og empatisk stykke som på en effektiv måte skildrer mennesket bak diagnosen.

STILL ALICE UK TOUR-PLAN