ANMELDELSE: Strategic Love Play, Mercury Theatre Colchester (På turné) ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Strategic Love Play ved Mercury Theatre i Colchester, presentert av Paines Plough som en del av deres turné.

Strategic Love Play Mercury Theatre, Colchester 30. september 2023 3 stjerner Turné-nettside Miriam Battyes stykke, presentert av det toneangivende kompaniet Paines Plough – et kraftsenter for ny dramatikk – ankommer Mercury som en del av sin turné, med femstjerners anmeldelser og en Fringe First-pris fra Edinburgh i bagasjen. Et par har sveipet til høyre og møtes for aller første gang; hun søker sannhet og får ham til å føle seg utilpass, mens han føler seg litt kjedelig. Tidligere forhold ligger som en skygge over bordet i samtalen deres, og alt virker dømt til å mislykkes. Likevel blir de værende for én drink til, og stykket stiller spørsmål ved hva vi egentlig mener med kjærlighet, og om det moderne samfunnet og sosiale medier har ført til en frakobling mellom mennesker allerede før de møtes. Stykkets styrke ligger i dialogen, med flere vittige replikker, særlig i den første scenen. Men jeg opplevde strukturen som svak, og kanskje ble forventningspresset litt for stort for forestillingen.

Dette skal ikke ta noe bort fra det dyktige ensemblet: Archie Backhouse, i rollen som mannen, blir drevet på defensiven av datens originale spørsmålsstillinger, og når han kommer inn med en pose potetgull i munnen, ser han ut som en sårbar valp. Letty Thomas gir også liv til kvinnens sårbarhet, der hennes tøffe fasade og rett-fra-leveren-stil døyver smerten hun bærer på.  Hennes pessimisme får meg imidlertid til å lure på hvorfor hun i det hele tatt gidder, og daten begynner å føles poengløs, spesielt når tempoet faller etter en sterk åpningsscene. Stykket når en naturlig konklusjon, men fortsetter likevel videre inn i håpløsheten. Rhys Jarmans oppfinnsomme scenografi spinner rundt og lyser opp, og i et øyeblikk av lykke helles det øl fra lampeskjermen og ned i et glass. Selv om dette skaper strålende scenebilder, begynte jeg å lure på hva poenget egentlig var. Som et uttrykk for følelsene deres fungerer det greit, men de mer surrealistiske aspektene går på bekostning av stykkets naturalisme – et mer statisk og realistisk miljø ville ha kledd stykket bedre. Jeg fikk etter hvert følelsen av at karakterene kun ble talerør for manuset, og jeg mistet empatien med dem. Igjen, dette er ikke ment som kritikk av Katie Posners stramme regi, og stykket har mange aspekter som fungerer godt. Strategic Love Play på turné