ANMELDELSE: Sunday In The Park With George, The Other Palace ✭✭✭✭✭

Sunday In The Park With George

National Youth Music Theatre på The Other Palace,

Lørdag 19. august 2017

Andrew Lloyd Webber, som har rikelig med erfaring på feltet, sier at det vanskeligste med musikaler er at de består av så mange ulike elementer. Å få alle til å fungere sammen for å skape et helhetlig inntrykk er utrolig vrient; det krever enormt mye arbeid, og også en god porsjon flaks.  Mye kan gå galt, og det gjør det ofte; men når alt klaffer... blir resultatet storslått.  I tilfellet med denne hovedsatsingen fra NYMT, et av hans favorittkompagnier som er godt etablert med sin sommersesong på denne scenen (så vel som ved mange andre ledende teatre over hele landet), er det nettopp det storslåtte som er oppnådd.

Regissør Hannah Chissick, som hadde stor suksess i fjor med NYMTs nyoppsetning av Ben Tills praktfulle krigsepos «Brass» på Hackney Empire, er tilbake i kompaniet med dyp innsikt i hvordan det fungerer – og hvordan man får det aller beste ut av de dyktige utøverne, rekruttert blant de mest talentfulle unge skuespillerne og musikerne i landet.  Sammen med den erfarne koreografen Sam Spencer-Lane og den eminente scenografen Matt Kinley, samt veteranen Mike Robertson på lys og bransjeledende Avgoustas Psillas på lyddesign, har Chissick og den utrettelige produsenten Jeremy Walker satt sammen et knallsterkt team av profesjonelle for å støtte de unge talentene.  I tillegg har de et trumfkort i ermet: den lovende musikalske lederen Alex Aitken. Hans arbeid på «Brass» i fjor vakte nasjonal oppsikt, og her – der han leder fra tangentene på galleriet bakerst på scenen – utretter han mirakler med orkesterarrangementer som er skåret ned til et lite kammerensemble på seks (Michael Madigan, 18, treblås; Emilia De St Croix, 18, og Jamie Faulkner, 21, fiolin; Ellie Blight, 19, cello; Chris Poon, 21, keys 2), noe som retter lytterens oppmerksomhet direkte mot skuespillernes stemmer.

Dette verket handler om kunstens utfordringer og krever fullstendig kunstnerisk hengivenhet fra både det kreative teamet, ensemblet og bandet.  Sett gjennom prismet til et av de mest fascinerende og tankevekkende franske mesterverkene fra sent 1800-tall – Georges Seurats «Un dimanche après-midi à l'Île de la Grande Jatte» – er dette en delvis selvbiografisk og fantasifull tolkning av historiene som kan ha ligget bak den kunstferdige samlingen av skikkelser i det ikoniske maleriet som har hengt i Art Institute of Chicago siden 1924.  Seurat er berømt for sin pointillistiske metode med prikker av maling på lerretet, og dette får mye oppmerksomhet i James Lapines skarpe og levende manus, men etter min mening er Seurat mer fascinerende for måten han viderefører klassiske franske maleritradisjoner på, spesielt når det gjelder karakterer og narrativ.

I likhet med pioneren innen fransk rokokko-pastoralisme, Antoine Watteau, skisset Seurat enkeltpersoner i det uendelige før han nøye valgte hvem som skulle plasseres sammen i ensamblet på lerretet.  I motsetning til impresjonistenes disiplinerte prinsipp om kun å male det som faktisk var der, handlet han om å observere og deretter forestille seg hva man kunne skape ut av mange ulike, og ofte motstridende, inntrykk.  Slik sett, i sin forståelse av form og struktur, har han mye til felles med sin dramatiske minneforvalter, Sondheim, som på sin side finner en metafor for sin egen kjærlighet og skapertrang i Seurats holdning til livet og kunsten.  Dette er dermed ikke bare en musikal, det er en del av en storslått samtale som strekker seg over århundrer og kontinenter: Det handler i bunn og grunn om selve menneskeheten.

Dette enorme filosofiske spennet er vanskelig nok for voksne å begripe, enn si formidle. Derfor fremstår denne imponerende produksjonen som enda mer bemerkelsesverdig når man ser de tekniske og kunstneriske prestasjonene kompaniet leverer.  I hovedrollene viser Laura Barnard (21) autoritet og modenhet fra første stund som kunstnerens muse, Dot. Dette er den mest varierte rollen – hun må også spille sin egen aldrende datter i andre akt, før hun vender tilbake som sitt eget gjenferd – og den er uten tvil den mest krevende scenisk. Med vokale og dramatiske ferdigheter av høyeste klasse, befester Barnard her sin posisjon som en av de beste tolkerne av denne rollen landet har sett eller hørt.  Ved siden av henne er den mindre sympatiske rollen som Georges, spilt med utrolig troverdighet av 19 år gamle Thomas Josling, et minefelt av utfordringer. Ingen av disse synes å ha heftet denne dyktige skuespilleren, som med en fyldig og perfekt kontrollert stemme har intelligensen til å gjenskape kunstnerens turbulente blanding av ungdommelig energi og jernvilje.  Sammen får de deg til å tro fullt og helt på hvem de er og hva de gjør.

Og på en måte er det nettopp dette stykket handler om.  Selv om det starter tradisjonelt nok og tilsynelatende følger musikallitteraturens kjente strukturer, tar det oss gradvis lenger og lenger bort fra det trygge, inntil det til slutt beveger seg inn i helt ukjent territorium – og det mest fantastiske av alt er at vi som publikum er klare til å følge med uansett hvor det fører oss.

Grunnen til at denne oppsetningen lykkes så godt, er at den har en total forståelse for verkets intensjon, og ikke tillater en eneste detalj å forstyrre uten at den er fortjent.  Til og med et plutselig og flyktig slør av scenerøyk er begrunnet i en referanse i manuset.  Slik er det med hver eneste visuelle komponent i scenografien; de elegant bevegelige staffeliene og lerretene utgjør hele universet til disse menneskene. Det finnes ikke en bevegelse fra en skuespiller på scenen som ikke underbygger den drivende kraften i denne utrolig stilsikre og stemningsfulle realiseringen.  Kort sagt handler dette ikke bare om «kunst», det er en samtale om hva teater faktisk er.

I birollene finner vi de mer konvensjonelle Jules (Adam Johnson, 20) og Yvonne (Florence Russell, 19). De fungerer som en motvekt til hovedrollene, og er en del av Sondheims diskurs i stykket om musikalteaterets natur og hans eget forhold til sjangeren.  De ulike karakterene som kretser rundt dem virker nesten som gjester fra verk han skrev enten før eller etter dette: Den gamle damen (Eloise Kenny-Ryder, 19) og hennes sykepleier (Lucy Carter, 18) kunne vært hentet rett ut av «A Little Night Music», mens soldatene (Marcus Harman, 18 og Scott Folan, 17) virker å være på nippet til å forvandles til prinsene fra «Into The Woods».  Og slik fortsetter det: Her og der ser og hører vi ekko av Sondheims tankevirksomhet.  Men kanskje er det nettopp det vi alle opplever når vi betrakter kunst?  Hva annet inviterer den til, om ikke en refleksjon i vårt eget sinn?

Hele ensemblet samarbeider for å få dette til å skje.  Louise (Kiera Milward, 13); de to Celestene (Ellie Green, 17 og Aliza Vakil, 19); Louis (Thomas Mullan, 17); de hysteriske amerikanske turistene, Mr. (Alfie Richards, 17) og Mrs. (Lucy Coyle, 19); og deres ansatte, Franz (Michael McGeough, 21) og Frieda (Lydia Crosher, 20); båtmannen (Matt Pettifor, 20); den sittende gutten (Paul French, 16); den stående kvinnen (Lydia Clay-White, 17); kvinnen i lilla kjole (Heather Conder, 20); den knelende kvinnen (Kitty Watson, 19) og hornisten (Alex Stephenson, 21) fungerer sammen som et briljant, flytende og harmonisk ensemble som formidler historien med mesterlig overbevisning.

Når historien flyttes til Chicago hundre år senere i andre akt, og alle får spille nye roller, er det Kinleys scenografi som virkelig holder forestillingen sammen. Hans sparsommelige bruk av farger i en ellers monokrom verden får publikum til å lengte etter ikke bare fargepigmenter, men etter en sannferdig og meningsfull bruk av dem.  Den grelle parodien på en moderne installasjon, «Chromolume», rigget til av malerens etterkommer (også spilt – urovekkende ugjenkjennelig – av Thomas Josling) og hans tekniske medhjelpere, er mer trist enn latterlig. Melankolien næres av frustrasjonen formidleren føler når han vet han er fortapt og ute av stand til å uttrykke noe med dybde.  For å finne denne dybden må vi vende tilbake – som vi gjorde i slutten av første akt – til verkets vakreste øyeblikk: den transcendentale koralen «Sunday». Dette er et stykke så oppriktig humanistisk at det feier til side alt som har gått forut, og taler direkte til hjertet med enorm kraft og lidenskap.

Ja, det finnes fortsatt de som hevder at det ikke er «følelser» i Stephen Sondheims musikk.  De kan umulig ha sett dette stykket.  Det burde de.  Og kanskje får de snart en ny sjanse.  I mellomtiden vil dette strålende minnet om NYMTs oppsetning skinne i hjertene til de som var heldige nok til å se den.  Til dere som ikke fikk det med dere, kan jeg bare si: vær så snill – hvis dere har mulighet – prøv å få sett produksjonene til dette eksepsjonelle unge kompaniet.  Livet ditt vil ikke bli det samme igjen.

LES MER OM NYMT