ANMELDELSE: The Dresser, Duke of York's Theatre ✭✭✭✭✭

Reece Shearsmith og Ken Stott i Påklederen. Foto: Hugo Glendinning The Dresser Duke of York’s Theatre 13. oktober 2016

5 stjerner

Bestill billetter nå The Dresser har fått en renessanse i det siste, og har inntatt West End mindre enn et år etter at Richard Eyres kritikerroste filmatisering traff TV-skjermene våre. Det er en tøff oppgave å ta over stafettpinnen; duoen Sir Ian McKellen og Sir Anthony Hopkins søkte å definere rollene for en hel generasjon. Eventuell frykt for sammenligninger bør imidlertid legges til side. Sean Foleys nye oppsetning er helt fantastisk, med utsøkte prestasjoner fra både Ken Stott og Reece Shearsmith, og et virkelig fremragende birollegalleri. Handlingen utspiller seg (hovedsakelig) bak scenen under en turnéforestilling av Kong Lear midt under andre verdenskrig. The Dresser utforsker forholdet mellom tittelfiguren Norman (Reece Shearsmith) og «Sir» (Ken Stott), teatersjefen og hovedrolleinnehaveren i ensemblet. Begge mennene er fullstendig avhengige av hverandre – Norman lever for gleden av å forberede «Sir» til forestillingene og deres intime rutiner, mens den sviktende hukommelsen til «Sir» krever at Norman må minne ham på både replikker og av og til selve stykket han skal spille. «Her Ladyship» (Harriet Thorpe), partneren til «Sir» og forestillingens Cordelia, er urokkelig på at han må gi opp yrket for helsens skyld, men teateret er hans livsnerve. Norman er på sin side ensporet dedikert til å få ham ut på scenen, og man frykter at noe skjebnesvangert skal inntreffe.

Reece Shearsmith i Påklederen. Foto: Hugo Glendinning For enkelte kan tanken på å se en skuespiller forberede seg før en forestilling føles som et ulovlig innblikk, som om de ikke eksisterer for oss før de entrer scenen. Denne ideen dekonstrueres fullstendig i The Dresser, idet vi er vitne til alle fasetter av den urolige og nokså anspente transformasjonen til «Sir». Han ankommer scenen i et forfyllet antrekk, rødmusset og bustete på håret, og hikster av gråt i flere minutter. Han bærer «verdens vekt på hodet», sier han, og han raser mot Norman, som deretter tar seg en hemmelig dram. Han flørter skamløst med den unge skuespillerinnen Irene (Phoebe Sparrow), og sminker seg til feil stykke. Det er alt sammen grenseløst trist, men også veldig gripende og ofte utrolig morsomt.

Ken Stott i Påklederen. Foto: Hugo Glendinning

Stott er intet mindre enn storslått; absurd selvsentrert, men likevel verdig, og kapabel til både godhet og forvirret visdom. Ømheten han viser overfor «Her Ladyship» vitner om mange års hengivenhet, tross hans selvopptatthet. Stotts kjemi med den glimrende Harriet Thorpe illustrerer vakkert det paradokset Sir Ronald Harwood beskriver i programnotatene: at teaterledere offentlig proklamerer stolthet over sin individualisme, mens de privat erkjenner gjelden de står i til dem som støtter dem.  Tragedien ligger i at «Sir» elsker seg selv og kunsten sin over alt annet, og jager perfeksjon selv når evnene begynner å svikte ham.

Norman er ikke en mindre tragisk skikkelse enn «Sir». Han er en stor taler som ikke orker å snakke ærlig om seg selv, en empatisk figur som tar ut frustrasjonene sine på de andre skuespillerne. Sean Foley beskriver Norman som hoffnarren til den Lear-aktige «Sir» – den eneste som har lov til å «smiske med ham og gjøre ham klar for kveldens forestilling». Likevel begynner oppførselen til «Sir» mot Norman – der han behandler ham som fortrolig, men samtidig som et rent løpbud – å kreve sin rett. I motsetning til hoffnarren, forsvinner ikke Norman bokstavelig talt.  I stedet trekker han seg unna og tyr til flasken.

Harriet Thorpe og Ken Stott i Påklederen. Foto: Hugo Glendinning

Shearsmith, en mester i å portrettere likandes, men ubehagelige karakterer, formidler Normans energi og nøyaktighet med karakteristisk eleganse. Det er også en svært gjennomtenkt og rørende studie av en mann som synker under vekten av undertrykkelse og uforløste drømmer. Shearsmith piller kyndig i sømmene til et liv levd gjennom andre. Etter hvert som stykket skrider frem, er vi vitne til Normans gradvise, hjerteknusende erkjennelse av at «Sir» verdsetter ham langt lavere enn han trodde. Den særegne kjærligheten «Sir» har til «Her Ladyship», hans oppmerksomhet mot Irene, og til og med det langvarige vennskapet med den livstrette suffløsen Madge (Selina Cadell), ser ut til å overskygge hans eget bidrag. Stykkets tittel er fascinerende ved at den retter fokus mot en mann som frykter at han knapt blir sett i det hele tatt.

Komedien og tragedien drives kyndig frem av det sterke birollegalleriet i The Dresser, fra Selina Cadells pragmatiske og kyniske Madge til Phoebe Sparrows naivt energiske Irene. Videre er Adam Jackson-Smith strålende som den bitre og pompøse skuespilleren Oxenby, mens Simon Rouses tolkning av hans motstykke, Geoffrey Thornton, er en ren fryd. I tillegg til å være en herlig usikker hoffnarr, er talen hans om skuespillerens lodd i livet og hans nyfunne ønske om bedre roller ekstremt rørende. Men den største anerkjennelsen bør gå til Harriet Thorpe, hvis rolle som «Her Ladyship» virker å være konstant på randen av sammenbrudd, men likevel innehar en enorm indre styrke. Det er en dyp og finstemt prestasjon som med et blikk eller et sukk formidler år med frustrasjon og utmattelse, samtidig som hun viser at hennes følsomhet og mot ikke helt har forsvunnet. Sean Foleys oppsetning av The Dresser er rett og slett ekstraordinær. Ken Stott og Reece Shearsmith er fenomenale som «Sir» og Norman, mens resten av ensemblet og spesielt Harriet Thorpe som «Her Ladyship» er helt utmerkede. Det er et tankevekkende, morsomt og gripende stykke, som ikke bare yter Sir Ronald Harwoods fantastiske manus full rettferdighet, men som også står støtt ved siden av de kritikerroste oppsetningene som har kommet før.

KJØP BILLETTER TIL THE DRESSER VED DUKE OF YORK’S THEATRE